Jaja, da har jeg en gutt som har starta på mellomtrinnet på skula…. Lurer på hvor årene blir av jeg.. Ikke det, det er jo det beste som finnes at årene går og gutten min blir eldre, alternativet tør jeg ikke tenke på hvordan hadde vært. SÅ skal ikke klage på at jeg har fått meg stor gutt nå, men kunne kanskje gå bitte litt saktere slik at jeg klarer å holde følge…?
Hatt utrolig flink gutt i dag. Stod opp og ordna seg uten at jeg trengte si noen ting, lufta Hector gjorde han også før jeg kom meg ned i stua (har litt vansker med å stå opp om morgenen, senga er alt for god da, og slumreknappen er flittig brukt).
For 4 år siden, da var jeg ikke med på 1. skuledag i 1. klasse. Det plager meg at jeg ikke fikk vært med på det, skulle så gjerne vært der!!!! I stedet så lå jeg i senga mi på lokalsykehuset og gråt noen skvetter den dagen. Var inne med galleblærebetennelse den gangen. Og det er jo bare tull at jeg måtte gå så lenge at jeg vart så syk av det før jeg kom meg til sykehuset.
Det var den sommeren jeg hadde vært inne på nevrologisk avd på Ullevål, for at de skulle sjekke ut hva som forårsaket alle problemene jeg hadde etter 2 dekompresjoner. På sommeren hadde de sjekka spinalvæska mi, og da fant de leukocytter i den, så var inne for utredning fra topp til tå for å finne årsaken. Der ble det lett etter MS, sarkoidose, div sykdommer som kan gå på blodårer i hodet, og jeg vart sjekka grundig for å være sikre på at det ikke var noe kreft et sted som hadde spredd seg. De fant ingen ting, og dermed sa de jeg var frisk…. Det var starten på den tøffeste av chiari kampene mine. Der stod nevrologen, med en haug med studenter med, og sa at jeg bare tenkte meg syk. Jeg fikk bla beskjed om å stå og lene hodet bakover og se i taket. Det gikk ikke (og ikke går det nå heller), så jeg sa det, men da sa han at jo så klart så går det…… Han hadde en teori om at det hadde vært så mye sykdom da i ett år, at kroppen min var vant til å være syk, derfor trodde jeg at jeg var syk, selv om jeg var frisk….. Logisk? Ikke når jeg vet at jeg på det tidspunktet hadde hydrocephalus og spinalvæskelekkasje…
Det var mens jeg var innlagt der jeg fikk mer og mer vondt i magen ei natt. Sa det til han legen som mente jeg var frisk, da fikk jeg bare til svar at hadde det vært noe med galleblæra så ville jeg vært mye dårligere. Jeg hadde hatt flere episoder i flere måneder der jeg plutselig fikk kjempe vondt i magen. Leger reiser jeg ikke til hvis jeg ikke må, så da regna jeg med selv at det var gallestener som laga problemer. Låg noen timer på badegulvet og hadde det forferdelig, før jeg utpå morgensida ble gradvis noe bedre. Tilfeldigvis så hadde nevrologen i samme visitten sagt at de kun hadde sett noen gallestener på MR som de hadde gjort av mageområdet mitt (for å lete etter kreft). Så da tenkte han sikkert at fordi han sa at jeg hadde gallestener, så trodde jeg at jeg var syk og dikta opp at jeg hadde vondt i magen om natta….. Ble skrevet ut den dagen, erklært frisk!
Med denne beskjeden friskt i minne, så tenkte jeg at ja vel, så er det jeg som tror jeg er syk. At jeg har nærmest konstant vondt i magen etter hvert, er bare innbilning. Fikk feber også, men trossa på hjemme og putta innpå paracet i stedet. Hadde så vondt at jeg gikk og gikk i perioder inne i huset. Etter ei uke klarte jeg ikke mer, så da måtte jeg til lege, og vart sendt rett på lokalsykehuset. Der vart jeg ei uke med antibiotika intravenøst. Det var da jeg skulle vært hjemme, og fått være med på første skuledagen til sønnen min…
Galleblæra skulle fjernes, men måtte vente 3 mnd på det, og de regna da med at infeksjonen var borte. Da dagen kom og galleblæra skulle fjernes så begynte de med kikkehull som planlagt, men galleblæra mi var så ødelagt av betennelse, at de måtte avslutte kikkehullet og i stedet åpne magen med et temmelig stort snitt…. Det som skulle være en liten operasjon der jeg skulle hjem dagen etter, vart en stor operasjon og ei uke på sykehus nok en gang. ALDRI skal jeg komme unna noe sykehus greier på enklest mulig måte!
Arret på magen er langt og stygt, hater det. Arrene etter kikkehullene, synes nesten ikke hvis en ikke vet om det. Nå har jo i tillegg to arr til etter shuntinnleggelse. Har tenkt mye på han nevrologen. Tenk om han kunne prøvd å forstå problemene mine. Tenk om han kunne være litt mer ydmyk. Da hadde jeg kanskje fått hjelp for galleblæra mye tidligere, slik at det ikke hadde gått så langt. Mange ganger jeg tenker at han skulle jeg sendt et langt brev og sagt hvor mye det har ødelagt den stemplinga han gjorde på meg da i 09. Hvor mange stengte dører jeg har møtt i etterkant fordi han skreiv i journalen min at jeg tenkte meg syk…. Hvor mye penger jeg har måtte brukt for å endelig kunne møte noen leger i Norge som tar tak i ting, og finner ut at jeg faktisk ikke var frisk likevel… Da jeg skulle til nevrolog på riksen i vår, så sjekka jeg hvem jeg skulle til, for hadde det vært han jeg var borti på Ullevål, da hadde jeg nekta å reise på den timen. Den mannen skal ikke få ødelegge for meg en gang til! Kan godt hende han er flink i sitt fag, men chiari hadde han i allefall ikke greie på! (ikke galleblærer heller 😉 )
