Jaja, da er det nok en gang nedtrapping det går i her. Var hos fastlegen for nesten to uker siden. Jeg klager over at jeg fortsatt har mye vondt i hodet, samme leksa som alltid føler jeg. Konklusjonen på det var at jeg skulle trappe ned på nozinan, fordi de forventa det på Riksen…. Så nå har jeg gått fra 20 til 15 mg. Har jo blitt borte mye medisiner på et år. For et år siden stod jeg på 40mg nozinan, og jeg brukte fortsatt oxycontin. Nedtrappinga nå har ført til at jeg på nytt har hodepine i større eller mindre grad 24 t/døgn. Før nedtrappinga opplevde jeg faktisk å ikke ha hodepine i korte perioder, hvis jeg ikke hadde provosert på noen måte.
Tirsdag var sønnen min på halling trening. Da gikk jeg og assistenten tur. Var først en tur på biblioteket, så gikk vi med Hector en liten tur. Alt gjort på godt under 30 min, så var jo ikke så veldig lang tur. Men fy så dårlig jeg ble etterpå! Under turen gikk det ganske greit, da var det egentlig ryggen som var det verste. Fikk kjempe vondt i hodet utover kvelden, og onsdag var jævelig. Måtte en tur og handle, så tok med hunden og gikk noen meter, slik at han skal bli litt vant til trafikk og folk, men hodepinen ble bare verre. Helt til fredag var jeg satt ut av hodet mitt.
Når jeg har perioder med så mye mer hodepine så blir hele verden min til et kaos. Jeg orker ikke noen ting. Et ork å hjelpe sønnen min med lekser, selv om han stort sett er veldig flink til å gjøre det alene. Jeg orker ikke lage middag. Bordet blir bare mer og mer rotete, for orker ikke å rydde. Og til mer kaos det blir rundt meg, til mer oppgitt blir jeg. Og når jeg er slik så blir det så kort lunte. Jeg kjefter og smeller som bare det, men med det samme ordene er ute av munnen, så angrer jeg. Jeg kan bli fly forbanna for en bagatell, men to sekunder etterpå så er sinnet borte. Det er så slitsomt å ha det slik!
Jeg blir i så dårlig humør og mister så motet når jeg må ha mer vondt enn jeg i utgangspunktet hadde. Nå har jeg gått på smertestillende i over 5 år, og hatt vondt så og si kontinuerlig. Mitt ønske er å komme på smerteklinikk, slik at de kan sette sammen medisiner som kan hjelpe bedre enn de jeg har nå. Og ikke minst, kanskje noe slag som ikke gjør til at jeg legger på meg kilo etter kilo. Fra ffebruar har jeg lagt på meg 7 kg, og før det har jeg lagt på meg MASSE. Jeg forfaller jo på alle tenkelige plan. Jeg er 34 år, men livet mitt føles som det er over. Det er jo nå jeg skulle hatt det bra! Jeg skulle løpe mellom jobb og sønnen min, og alle aktivitetene hans. I stedet står jeg i dag oppsagt fra arbeidsgiver pga langt fravær og er på tur over på uføretrygd. Hverdagen klarer jeg ikke uten hjelp av assistenter og familie. Sønnen min føler jeg at jeg ikke får nok kvalitetstid sammen med. Har så mye jeg har lyst til at vi skulle gjøre sammen.
