2016 viste seg å bli et år fullt av kontraster.
Starten og slutten var fyllt med hodepine. Det snudde til det bedre i slutten av januar, da nevrokirurgen hørte på meg, og justerte shunten ut fra hvordan jeg kjente hodepinen. Det jeg kjente, var helt motsatt av det bildene viste, så godt han hørte på meg. Etter justeringa retta ting seg gradvis. Heldigvis.
Utover vinteren og våren tok jeg for alvor livet mitt tilbake, litt etter litt.
Jeg begynte så smått å gå turer. Jeg gikk også på skiturer. Det var så godt å orke å gå tur. Oppleve at lysta til å bevege seg var der, og jeg gjennomførte uten å bli veldig dårlig (i alle fall noen ganger).
18. mai fikk jeg klarsignal til å begynne å kjøre bil att også! Det var en utrolig befriende følelse! Kunne sette meg bak rattet og i teorien gjøre hva jeg ville! Det ble feira med kinobesøk der jeg og jr for første gang var på kino uten følge.
Gjennom sommeren var jeg og jr på flere turer, bare oss to. Så klart kunne ikke jeg sette meg i bilen og reise på langtur alle dager. Alt måtte ligge til rette med et hode og kropp som ville samarbeide om det skulle gå. Likevel var det helt vidunderlig!
I juli tok jeg en voldsom avgjørelse… Legene mine i Barcelona såg på MR bildene til jr at han også trengte samme operasjonen som jeg hadde. Etter samtala m dr Salca, var jeg ikke lenger i tvil. Jr måtte få samme mulighet for å bli bedre, som jeg hadde fått. Hadde ikke jr blitt operert da, ville det garantert gått kort tid før han hadde mye mer skade i nervesystemet sitt. Nå ligger alt til rette for at han skal få et normalt liv framover! Vanskelig å være mor, og ta hele avgjørelsen på at jr skal opereres! Tenk om noe hadde gått galt!!! Ingen ting gikk galt! Jeg reiste hjem med en gutt med mindre hodepine enn da han kom til Barcelona. To uker etter operasjonen var hodepinen helt borte!
August og september var månedene der jeg overgikk det jeg trodde var mulig. Gang, på gang, på gang! Starta på relativt lett topptur på Kalvemellen. I den perioda var jeg nesten ustoppelig! Jeg fikk stadig nye mål. Jeg kunne være i skikkelig dritthumør en dag, så plutselig bestemte jeg meg for å gå på tur. Hadde mange fine turer med Hector i den perioda!
Toppen av Rundemellen ble besteget!
Gravfjellet
Bitihorn kom jeg meg også opp på! DET var en slitsom tur der jeg hadde lyst til å snu mange ganger… MEN kom opp!
I oktober var jeg og jr i Barcelona på kontroll. Legene våre var veldig fornøyde! Legen min smilte bare bredere og bredere etter hvert som han undersøkte meg. Så mange ting som var store problemer før operasjonen, var nå normale! Ikke rart jeg forguder de legene?
Etter vi var i Barcelona har livet vært vanskeligere. Jeg har nesten ikke orka å gå tur. Jeg har hatt kjempe mye vondt. Hodepine som kommer så fort jeg gjør litt mer enn å sitte i ro.
I november fikk jeg diagnosen kronisk migrene i tillegg til alt det andre jeg har. Har starta på medisiner for det nå, så håper det finnes en rett kombinasjon for meg der ute, slik at jeg på nytt kan føle meg uovervinnelig!!!
Til jul kunne jeg endelig kjøpe meg ordentlige finsko, med hæl!!!! Før har jeg bare måtte ha helt, helt flate sko pga dårlig balanse.
Nå kunne jeg gå i disse skoa uten problemer!!!!!!