Jeg skammer meg!
Jeg har tenkt MYE på å oppdatere lenge nå, og får jo inn kommentarer om hvordan ting går….
Sist jeg skreiv var jeg innlagt på sykehus, i januar… Vart mye antibiotika ei periode da, men ikke behov for noen ny operasjon.
Er bare at jeg har stort sett slitt siden….
Jeg hadde egentlig ei grei periode i vinter. Jeg hadde fortsatt vondt, men følte det ang ryggen gikk rett vei med forsiktig aktivitet som jeg økte på.
Var jo faktisk på en brukbar lang skitur alene også i februar. Jeg gikk ei runde på 10 km!
Etter påske har alt bare vært et slit….
Ryggen har stadig blitt vondere med problemer nedover venstre bein.
Starta april med krampeanfall. Har aldri hatt det tidligere. Hadde vel hatt en “travel” dag til meg å være. Fikk utrolige smertetak i magen. Da det roa seg, fikk jeg kramper i hele rygg/skuldre/nakke området. ALLE musklene stramma seg sammen, og holdt taket i det som føltes som en evighet, før det slapp taket. Slik dreiv jeg på ca en time før feberen spratt rett opp i 39…
Hatt dette flere ganger, men bare de to første gangene med feber.
Har tatt EEG som ikke viste tegn til epilepsi, så da går jeg rundt med kramper som jeg ikke aner hvorfor jeg får….
I denne perioda stod sykehusbagen pakka, for har siden januar hatt kul på ryggen ved operasjonsarret. Fastlegen var lenge redd for at det var en abscess som var i denne kulen, og som var årsak til krampene.
Den mistanken hang i lufta til jeg endelig etter mye styr fikk tatt MR i juli.
Er ikke enkelt når nevrologene på lokalsykehuset er så ferdige med å utrede meg etter 10 år inn og ut, at de mente jeg faktisk ikke trengte noen MR, faktisk ikke hjelp høyere opp i systemet enn fastlege, selv med nye ting som kom, og økende ryggproblemer…
Resten av sommeren har gått bort til MYE soving. Har også slitt så mye med å bevege meg at jr og hunden har blitt vant til hyling fra meg ved de fleste stillingsendringer…. Å reise seg fra sittende er til tider ren tortur…
Har også venta, venta og venta på å komme til lege som kan konkludere ang ryggen min nå. Så den vurderinga venter jeg vel fortsatt på…
Jeg fikk meg time hos en dyktig og anerkjent ortoped på Volvat for to uker siden. Da fikk jeg for første gang grundig gjennomgang av bilder, men noen operasjon på Volvat har jeg ikke penger til. Derfor venter jeg fortsatt på Rikshospitalet…
Det greie med timen på Volvat er at nå VET jeg at prolapsen jeg ble operert for i november, er fortsatt der. Stor og klemmer på nerver. Operasjonen jeg hadde var ikke bra nok i følge ortopeden. Kirurgene hadde aldri kommet gjennom alt bein for å komme til prolapsen, og i den vinkelen de valgte å gå inn på, kunne de aldri klart det heller…
Så her er jeg i dag. Venter på svar. Mer smerter og problemer enn før operasjonen i fjor. I tillegg er jeg slått ut, og sover utrolig mye. Har begynt å måtte sove i bilen før jeg reiser hjem etter “anstrengelser”. Ellers kan jeg sove nesten døgnet rundt….
Det positive oppi alt dette, er at hodepinen plager meg mindre enn den noen gang har gjort de siste 10 årene. Er bare så dumt at gleda over det blir borte i smerter og frustrasjon over ryggen og den generelle formen min.
Så i slike pyton perioder, har jeg verdens beste lykkepille i Hector! Han tar oppmerksomheten når han merker det er noe ekstra.
#chiarimamma #prolaps #L5S1 #smerter #leiavåventepåhjelp