Nå har det gått en måned siden ryggen min ble operert. 28/11 ble det laga bedre plass rundt L5 rota nederst i ryggen. Prolaps hadde laga det trangt.
Operasjonen gikk greit, men jeg hadde skikkelig vondt da jeg våkna. Mine smerter sliter de skikkelig med å lindre, så var noen ubehagelige timer…. Låg hjelpesløs i senga. Bare flytte på et bein var vondt. Og skulle jeg fra ene sida over på den andre, måtte det være to som hjalp meg, og jeg stod for hylinga…
Alt såg fint ut, og jeg ble flytta til lokalsykehuset. Den turen var et mareritt. Hadde båreplass på helseekspressen, men gikk 7 timer fra jeg ble henta på Rikshospitalet, til jeg kom på mitt nye rom. 7 timer der mye av tida var på humpete vei UTEN mulighet for ekstra smertestillende. Jeg som fikk ekstra medisiner jevnlig på riksen når jeg hadde ei seng som stod helt i ro….
Langt fra oppskrifta på å bli frisk… Havna til slutt på barneavdelinga på lokalsykehuset pga plassmangel. Fikk enerom, og samtidig det lille ekstra som toast om jeg ville, og pizza på lørdagskvelden. På denne avdelinga fikk jeg tilbake troen på at det kan være OK å være innlagt på lokalsykehuset også. Den viktigste grunnen til det er at jeg ble trodd på smertene mine. De prøvde å hjelpe meg ut fra hva jeg sa!
Hele uka på sykehuset var såret tørt og fint, og jeg hadde stadig framgang. Hadde fortsatt noe brøling når jeg snudde meg, så var greit med enerom. Jeg ytra VELDIG sterkt ønske om å få komme hjem til 14 års dagen til jr, og det var legene enige i!
Fikk sykebil hjem, så fikk litt hjelp av min venn morfinen på de mest humpete delene av veien.
Var SÅ godt å komme hjem, men gleden ble kortvarig….
Allerede første kvelden hjemme begynte såret å blø….
Dessverre var dette bare starten på ei uke med mye bekymring, og stadig økende mengde med væske som kom fra såret.
Jeg var i kontakt med leger flere ganger, og ble også satt på antibiotika.
Heldigvis fikk jeg være hjemme på bursdagen til jr, og jeg var hjemme den dagen han hadde vennebursdag.
Etter hvert kom det så mye fra såret at riksen ville ha meg inn for å vurdere hva som skulle gjøres.
Ble lagt rett inn på nevrokirurgen att. Og dager med faste starta. Før de visste hva de skulle gjøre, måtte de ha MR bilder av ryggen min, og jeg måtte faste i tilfelle det ble “rett på operasjon”. MR venta jeg jo på i ca 1,5 døgn. For en tortur den tida i MR maskina var! De skulle ha utrolig mye bilder, og jeg hadde så vondt av å ligge rolig på ryggen at jeg holdt på å klikke. Jeg har aldri grått i MR maskiner tidligere, men nå rant tårene i strie strømmer ca halve tida jeg var der…
Og da jeg endelig var ferdig, og fikk reist meg opp så var det dam på benken fra såret mitt…..
Ingen som trengte være usikre på at såret væska lengre….
MR ble tatt så sent på kvelden, at det ble bestemt operasjon neste dag. Bildene viste en infeksjon dypt inni ryggen min…
Neste dag ble nok en dag med faste, men operasjonen ble avlyst. Var så mye anna akutt som var viktigere enn en infeksjon, så da var det å ete litt sent på kvelden, og starte enda ei faste ved midnatt. Har virkelig fått treninga på det nå!
15/12 ble det min tur til operasjon. Var dårlig med kapasitet den dagen også, men fordi de forventa en rask og grei operasjon på meg, uten behov for overvåkning etter operasjonen, ble det min tur.
Så feil kan de ta…
Selve operasjonen tok noen timer. De fikk fjerna all væska og infeksjonen inni ryggen min. På oppvåkninga etterpå hadde jeg det helt forferdelig! Sykepleier sa det til meg etterpå at ho hadde hørt meg flere rom bortenfor… Heldigvis husker ikke jeg den første tida der! Det jeg husker var at det var masse leger der som prøvde å finne noe som kunne hjelpe på smertene. Jeg fikk store doser med mye rart, uten jeg fikk det så mye bedre. Heldigvis så kom de fram til en løsning etter hvert som hjalp meg noe. En ting er sikkert, de såg fort at føttene mine fungerte etter operasjonen, for jeg våkna sprellende av smerte….
Jeg skulle bare en liten tur på oppvåkningen, men ble der i 5 timer. Folk måtte endre sine private planer for å jobbe overtid pga meg…
Og da jeg var ferdig på oppvåkningen så laga jeg mer problemer, for jeg måtte ligge på overvåkning ett døgn…
Fikk cvk under operasjonen, for jeg har håpløse blodårer å stikke i. Vart intravenøs antibiotika på meg.
Var noen slitsomme dager på riksen. Heldigvis var legen enig i at jeg skulle få sykebil i stedet for helseekspress til lokalsykehuset denne gangen.
Ble flytta på mandagen før jul. Fortsatt skikkelig redusert. Onsdag sov jeg stort sett hele tida, og da snudde formen min betydelig til det bedre! Torsdag kom ortopeden og sa jeg kunne starte med tabletter i stedet for intravenøs antibiotika. Da var det ei som raskt ba om å få lov å reise hjem, aller helst med det samme! Og det fikk jeg!!!!
Vart mye å gjøre for å fikse til jul på to dager. Jeg gjorde vel mer enn jeg burde, men klarte ikke bare ligge og se og tenke på alt jeg burde gjort…
Det ble jul, i alle fall i stua og på kjøkkenet!
Nå i romjula har jeg vært utslått. Orker nesten bare å ligge på sofaen om dagen. Jeg og jr får ordna litt mat sammen, ellers er jeg kjedelig selskap.
Jeg står fortsatt på antibiotika, og skal det i minst to uker til.
I dag fikk jeg fjerna stingene (så langt kom jeg aldri etter den første operasjonen). Jeg håper inderlig jeg er ferdig med denne kneika nå, men har mer/anna vondt de siste dagene, så er litt usikker…
Det bare MÅ ordne seg nå! Vet ikke hva legene må gjøre for å overtale meg til enda ei runde nå om det skulle bli nødvendig, for dette har vært tøft…
#prolaps #L5S1 #operasjon #komplikasjon #infeksjon #sårrevisjon #smerter #chiarimamma