Da er daten med tannlegen gjort for denne gang.
Var der i går, og OVERLEVDE!
Er jo så ille når jeg skal dit, at jeg ikke har kontroll på meg selv. Føles som jeg skal klikke når som helst, så nervøs er jeg. Men det gikk denne gangen også!
Hadde med meg assistent dit, reiser jo ikke dit alene, aldri i verden! Til og med inn, helt inn til tannlegen må assistenten være med meg. Føler meg kjempe teit som må det, men det er slik eller ikke tannlege i det heletatt.
Jeg har som vane å “gjemme” meg på venterommet lengst unna døra inn til tannlegen. Sitter på stol altså. Står ikke bak alle jakkene som henger der eller noe. Foresten, det var kanskje et fint gjemmested til neste gang 😉
Tannlegen såg assistenten min, så da måtte jeg til pers. Hadde avtala med assistenten at ho skulle gå først innover gangen. Da slipper jeg å se tannlegen før jeg kommer til rommet. Da vi gikk innover gangen sa han at da skulle vi bare ta litt bilder, og SE LITT!!!!!! Heldigvis så vet assistenten min å svare for seg, så ho svara for meg (hadde jo litt avtale på det på forhånd, ho er ikke slik at ho tar orda ut av munnen min altså). Ho sa bare at det trodde ho nok ikke gikk 🙂 Hadde pause ved døråpningen i går. Ikke noe gøy å gå inn dit!!!!! Fikk en “vanlig” stol å sitte på rett innom døra, som vanlig. Greit når det ikke må argumenteres og styres på for at jeg skal få det slik at jeg til nød kan takle det. Han tar automatisk fram den stolen og setter den helt helt inntil veggen, helt oppe ved døra. Tannlegestolen orker jeg ikke tanken på å sitte i en gang.
Så vart det røntgen. Ett på hver side. Og det er mer enn nok for meg!!!! Det er så skummelt, at jeg kan ikke få forklart hvor ille det er!!! Logikken i hodet mitt sier at det ikke er farlig, det er jo ikke vondt en gang, men jeg klarer ikke å “snakke” meg selv til fornuft. Da jeg skulle ta det siste røntgenbildet, så såg han at jeg beit litt skjevt på den dingsen en får mellom tennene. Han spurte om han fikk lov å flytte på den. Lamslått av skrekk bare rista jeg så vidt på hodet, og han holdt seg unna. Vart greit røntgenbilde for det tror jeg.
Etterpå hadde tannlegen og assistenten min ei samtale. Jeg synes det er greit å studere gulvet, og håpe på å slippe ut fortest mulig. Nesten ikke ord som kommer ut av munnen min da. Assistenten min fortalte hvor håpløs tannlege vi hadde hatt på hjemstedet mitt da jeg var unge, og at han hadde skremt mange. Jeg husker ikke den tannlegen, men det er vel antakelig derfra skrekken kommer. Da jeg var 3 eller 4 år, var jeg på vanlig kontroll hos tannlegen hjemme. Han ville jeg skulle sette meg i stolen, men jeg ville sitte på fanget til mor mi. Da ble tannlegen sint, og sa at jeg måtte vel sitte i stolen alene, og tok meg fra armene på mor mi og satte meg oppi. Det er nok årsaken til skrekken min! Det er ikke slik som “vanlige” folk som gruer seg litt til tannlegetimene. Jeg blir jo helt “koko” når jeg tenker på tannlegen. Bare jeg tenker tannlege, så vrir det seg i magen min, selv nå når jeg vet det er ett år til neste gang. Møter jeg tannlegen hjemme i bil, får jeg vondt i magen. Det er så ille at jeg gikk 16 år uten å gå til tannlegen. Jeg gikk med tenner som delte seg opp i biter og falt ut. Til og med fortennene mine ble stygge. Den ene hadde et digert hull på siden, som stadig ble større. Den andre var så dårlig at det knakk av en bit under intubering før en av operasjonene mine. Jeg kunne ikke smile, for da følte jeg at alle såg på tennene mine. Ut fra hvor mye som var galt i munnen min, er det rart at jeg ikke hadde reist til tannlege fordi jeg hadde så store smerter. Men jeg hadde ikke mye smerter, men det er vel antakelig pga alle smertestillende jeg går på til vanlig. Hadde jo perioder der jeg måtte ete paracet jevnt for å holde det i sjakk, og når jeg begynte å tenke tanken at jeg måtte bestille meg time, så ble det litt mindre vondt. Det dreier seg om mellom en og to uker om gangen som jeg måtte ha paracet oftere enn anbefalt dose, og kunne våkne 1-2 ganger om natta av smerter også.
Røntgenbildene viste ingen endringer på tennene mine fra sist gang, heldigvis, så assistenten min spurte om det ikke da kunne gå ett år før jeg måtte tilbake. Og det var han enig i !!!! 😀 Tannlegen presiserte at jeg måtte ta kontakt hvis jeg fikk vondt eller noe. Joda, kan jo si ja til det, men innerst inne vet jeg at det kommer jeg ikke til å gjøre. Da må det bli ille først!
Jeg er så glad jeg kom meg til Mads på Løkketangen. Jeg føler at han tar meg seriøst. Han synes sikkert at jeg er skikkelig sær som er redd han, men han viser ikke det. Jeg føler meg “trygg” (så langt en kan føle seg trygg på menneskerasen tannleger). Føler jeg kan stole på at han ikke truger meg til noe jeg ikke vil. Men det er vel det han vet, gjør han det, kommer jeg meg ikke til tannlege før tennene faller ut og vel så det. Kjempe glad for at jeg fikk en annen ordning enn det lokalsykehuset kunne tilby meg. Der var det en narkose, og det de ikke fikk gjort på den tiden, det trekte de ut. Så måtte jeg gå uten mange tenner til jeg en eller annen gang inn i framtiden tok mot til meg til å oppsøke en “vanlig” tannlege. Det er liksom mye til hjelp når en er livredd tannleger, da trekker de ut masse tenner, og ikke gjør noe mer for å hjelpe videre. Hadde jo gått tannløs fortsatt jeg da! Ble jo mye dyrere enn på sykehuset, men de kronene er det så verdt å ha brukt!
#tannlege #tannlegeskrekk #odontofobi #røntgen #Løkketangen-tannlegesenter #livredd #chiari #acm #hydrocephalus