http://www.aftenposten.no/meninger/Den-lukkede-apenheten-7031539.html
Dette her er et innlegg jeg har hentet fra aftenposten. Der står det om å bruke krefter for at en skal se tilsynelatende frisk ut overfor andre, for å unngå at andre ser en er syk. Bør leses!!!
Dette treffer meg! Jeg er åpen om at jeg er syk overfor de jeg kjenner. Men overfor hvermansen så later jo jeg også som jeg er “normal”, selv om jeg har synlige problemer hvis folk ser etter. (bortsett fra blogg da…., men der må en kjenne meg for å vite hvem jeg er). Men vanligvis så ser ikke nødvendigvis ukjente at det er noe feil med meg. Jeg prøver jo det jeg klarer å opptre som andre folk. Jeg hater når jeg trenger hjelp for å ta varene ut av handlevogna, og hjelp til å bære de ut. Handler jo aldri alene, men det at andre skal se at jeg er “lat” og ikke gjør disse tingene selv, det er ikke noe gøy. Men det er en nødvendighet for at jeg skal kunne fungere som jeg gjør.
Hadde jeg vært i jobb, da hadde jeg tatt de utfordringene jeg hadde fått på en dag, selv om jeg kjenner det på meg selv at det bare er dumt. Er jeg først på jobb, så vil jeg jo gjøre det jeg skal! Men har ikke vært aktuelt å være på jobb etter jeg ble syk i juni 08. Men bare de dagene jeg var på jobb da, da stod jeg på for å ikke være til bryderi for de andre jeg jobba sammen med. Jeg begynte å få numne hender og arm og jeg var ustø. Da jobba jeg på sykehjem, så da stod jeg og holdt meg fast i vasken på rommet mens jeg hjalp pasienten jeg var hos med morgenstellet. Jeg sleit! Alt gikk så raskt rundt meg, og jeg klarte ikke henge med i hodet, men prøvde og prøvde, for ikke å vise de andre at det var vanskelig for meg.
Jeg ser jo det i ettertid at jeg kanskje burde vært borte fra jobb de siste to dagene jeg var der. Etter det så vart jeg jo raskt veldig mye dårligere, så det ble helt uaktuelt å begynne å jobbe. Og enda sliter jeg så mye i hverdagen at jeg ikke kan jobbe nå. Men kommer den tiden at jeg kan jobbe, ja da kommer jeg til å tøye strikken i det lengste for at jeg ikke skal være en byrde for kollegaene mine.
Møter jeg folk, så sier jeg ikke hei, jeg har chiari. Det er noen rar missdannelse som ingen har hørt om før, og jeg har mange problemer i hverdagen…. Jeg gjør jo ikke det. Og spør folk jeg bare kjenner litt hvordan jeg har det, så regner jeg med at de ikke forventer å høre om hvordan jeg egentlig har det med chiari osv, så da sier jeg bare at det går litt opp og ned, ferdig med det. Jeg lyger jo ikke da, bare unngår å si for mye om sannheten 😉
På torsdag skal jeg på forestilling på skula til sønnen min. SKal da ha med meg assistenten min. Blir litt ekkelt å komme dit med ho, for ho er jo ikke bestemor som er med osv. Men heldigvis er ho tante til noen andre på skula som skal være der da også, så da får jeg håpe at folk tenker at vi bare prater sammen fordi vi møttes der 😉
Jeg tenker det samme som artikkelforfatteren om det å finne kjærligheten. Jeg er singel, og det er jo ikke det første en sier når en møter noen som jeg liker, at jeg har chiari og sliter med å få til hverdagen min. Så dette tenker jeg mye på! Jeg vil jo ikke være alene resten av livet! Jeg vil ha noen å dele dagene med, noen å sitte i armkroken hos om kvelden, noen å se film med, noen bare å være sammen med, og noen å dele alle sorgene og gledene med. Jeg har jo lenge ønsket meg en unge til også, for vil gi sønnen min et søsken han kan dele livet sitt med, har jo lyst på selv også. Men hvordan skal jeg finne en mann da? Kan jo ikke innlede noen veldig seriøse greier, og så komme plumpende med at jeg er visst syk jeg….. Og jeg kan ikke tenke meg at noen kan bli interessert i meg hvis de vet hva jeg sliter med…. Så da sitter jeg her alene i stedet da. Skal vel noe til at det kommer en kjekk mann på døra og ringer på og spør om å få bo sammen med meg….
