I helga har vi skikkelig satt inn støtet ang å gå tur. Vi har gått både lørdag og søndag! Ikke verst!
Er så koselig å gå tur sammen med jr! Han er så glad når vi er ute på tur! Han prater hele tiden, og i går gikk han og sang det meste av veien. Tydelig at han synes det er fint å gjøre slike normale ting som andre foreldre gjør sammen med ungene sine hele tiden uten å tenke på hvor heldige de er.
Jeg har fått oppfordringer flere ganger på møter jeg har hatt ang BPA med kommuna om at jeg kan ta med meg jr og gå tur i skogen bak huset osv. Ja, det er en fin tanke det. Problemet er bare at det ikke har vært gjennomførbart på mange år. Nå derimot kan jeg gå tur med jr, i alle fall på greie dager. Og er greit å ha med meg jr, for han er så stor nå at om det skulle være noe med meg på turen, så vet jeg at han kan ta mobilen min og ringe til noen for hjelp. Det er betryggende, for jeg presser kroppen og hodet veldig noen ganger bare for å klare å gjennomføre turen. Mange tenker nok at jeg sitter i sofaen dag etter dag bare fordi jeg er blitt lat av å være syk, men tro meg, jeg HATER denne sofaen! Bare jeg blir bedre slik at sofa dagene er sjeldne, så skal sofaen kastes ut, og ny sofa inn! Orker ikke å ha denne sofaen her når jeg kan klare meg uten å bo på den i perioder. Jeg ser jo ikke så syk ut for folk som ser meg. Selv med skikkelig hodepine kan jeg se ganske oppegående ut for folk som ikke kjenner meg, eller hvis jeg bruker alle krefter på å skjule hodepinen. Det er jo ikke en taktikk som kan brukes mye, for det går bare i veldig korte perioder, hvis jeg er heldig. Jeg tror nok mange nå tenker at jeg er frisk etter operasjonen i Spania, og ja, hadde det vært kroppen min uten hodet, så hadde jeg vært veldig frisk. Ikke FRISK, men med litt mer trening ganske nærme det en kan kalle frisk. Problemet er bare at på toppen av kroppen min så sitter det et hode. Dette hodet kriger for fullt mot bedringa resten av kroppen har fått etter noen Spania turer….
Både i går og i dag gikk vi turer på ca 1 time. Vi gikk i raskt tempo for meg. Andre synes sikkert ikke det er så raskt, men det er det for meg. Hadde med oss Hector i går. Han også storkoser seg på tur! Hadde en liten pause på en lekeplass i går, og da har jr med seg Hector opp i klatrestativet. Da koser de seg begge to! I går gikk vi turen vår i lett høstregn, men det var godt! Jeg spurte jr om vi skulle gå eller ikke da jeg såg det regna, men han sa at vi blir jo bare våte av regnet, så vi kan jo gå tur! Sant det! Litt godt å gå ute i regnet også!
Vi såg også mange sommerblomster på turen vår. Fine blåklokker, smørblomster og kjempe fin rødkløver. Tydelig at naturen er forvirra, og ikke skjønner helt at det faktisk er blitt november…
Etter turen i dag ble jeg skikkelig dårlig. For det første så sleit jeg hele turen med muskler i ryggen og hofta som absolutt ikke hadde lyst til å jobbe, og knytte seg sammen i “kramper” i stedet. Det er greit nok, kan ikke vente anna når jeg nesten ikke har bevega meg på mange år. Slike smerter og problemer er “greit”. Det kan jeg takle. Verre er det med hodet. Jeg kjente på turen at hodet var litt sånn “flytende”. På en måte litt småsvimmel. Gikk greit nok helt til vi kom til foreldrene mine. Hadde først vært med mor mi på kyrkjegarden for å tenne lys hos bestefar, og så besøkte vi bestemor. Jeg og jr skulle gå fra bestemor til foreldrene mine der vi skulle få middag. Da vi satte oss ved bordet, vart hodet mitt helt forferdelig rart! Føltes som jeg fikk propper inn i ørene som skapte et trykk i hele hodet, og alt av blod hopa seg opp i et stort trykk fra halsen og opp. Alle lyder på kjøkkenet okkuperte hodet mitt. Alt ble bare kaos i hodet, og tårene begynte å renne i strie strømmer. Jeg måtte bare ta med meg maten og sette meg i stua, lengst unna kjøkkenet. Bare lyden av bestikk mot tallerknene fylte hodet mitt. Hunden som gikk over gulvet slik at nummerskiltet i halsbåndet klirra gjorde til at enda en lyd flytta inn i hodet mitt og gjorde det enda fullere. Slik ble det bare mer og mer trykk i hodet mitt. Vanskelig å forklare dette, og helt sikkert vanskelig for andre å forstå. Jeg forstår det ikke selv heller, og sliter veldig med alle “rare” ting som skjer med hodet mitt. Heldigvis at dette ikke skjedde mens vi gikk tur. Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort…
Jeg er heldigvis ikke slik i hodet lenger nå, men kjenner fortsatt på et trykk i hodet her jeg sitter godt plassert i sofaen. Det kan på en måte kjennes som det trykket en får i hodet når en er skikkelig forkjøla og har bihulebetennelse i tillegg, men jeg er ikke en gang litt tett i nesen. Er så rart, for det er nesten som det skulle være en stram strikk midt på halsen min som lar blod reise opp i hodet, men ikke ned att slik at det stadig blir fullere og mer trykk… Heldigvis har jeg ikke kjempe hodepine i tillegg, men hadde såpass vondt i hodet før vi gikk tur at jeg måtte ty til ekstramedisiner. Alt begynte med at jeg skulle ta ut og vaske det store filteret i tørketrommelen i dag. Bare det å sette meg på huk, og ordne med det var nok til å ødelegge denne dagen. Jeg er LEI, men det hjelper vel ikke. Må bare prøve å gjøre det beste ut av dagene likevel.. Prøver å late som jeg gjør noe meningsfullt når jeg sitter i sofaen og strikker. Jeg strikker og strikker, for da gjør jeg i det minste noe mer fornuftig enn å bare sitte her og se på tv. Men nå er det senga som står for tur. Får flytte meg til sittende stilling der også. Ligge flatt er utenkelig, og det har det vært lenge, men jeg sover greit sittende også jeg.
