Livet med Arnold Chiari Malformasjon

Ja, jeg klarte det! Nok en tannlegetur unnagjort med narkose. Og jeg overlevde denne gangen også!!!!

Og det beste av alt, nå er alt i munnen min fiksa! JIPPIIIIII

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fy som jeg grua meg til timen i går. Tenkte det da jeg gikk innover gangen hos tannlegen at jeg antakelig ikke hadde vært mer nervøs om jeg skulle henrettes. Helt syk tanke, men så ille er det å gå til tannlegen.

Var en veldig ok anestesilege der i går, og han gav meg en god porsjon med noe smertestillende og valium før jeg satte meg i stolen. Er så vanskelig jeg, at de må legge inn veneflon på meg og dope meg før jeg setter meg i stolen. Og i går så fikk jeg rett dop som skulle til på meg. Jeg husker jeg gikk bort til stolen, og det var ikke mange meter, og tenkte at hvordan i hele verden jeg skulle klare å komme meg dit. Hodet var skikkelig på bærtur. Og det hjelper jo ikke så veldig at venstre foten min ikke samarbeider så godt. Men jeg kom meg til stolen, og jeg husker anestesilegen hjalp meg oppi med føttene, mer husker jeg egentlig ikke. Men det gikk jo litt tid før jeg fikk narkosa, men jeg slapp å være så livredd hele tiden. Det var godt, for sist da satt jeg ytterst på stolen og bare ville stikke av, og det føltes som en evighet før jeg endelig skulle få sove.

Avtala med tannlegen at hvis de hadde tid til det, så skulle de begynne å ordne opp i underkjeven også. Og det gjorde de. Der var det jo nesten ikke noe galt i det heletatt, så da vart jeg ferdig med alt som var ødelagt. HERLIG!!!

Følte meg ganske så borte da jeg skulle gå att i går. Rar i hodet, og en munn som såg helt forferdelig ut. Jeg tørka og tørka blod, egentlig i hele går .Men det hjalp på litt da jeg fikk bort alt blodet i ganen og på tunga. Vart jo så ekkel smak.

Fikk beskjed i går om at jeg kom til å få vondt, for trekte mange tenner. Men jeg har ikke hatt noe vondt! Det hjelper jo helt sikkert på alle de smertestillende jeg tar fast, for jeg har ikke hatt behov for å ta paracet en gang. Men å ete er ikke så enkelt. Tennene som er trekt er litt her og der i hele munnen, så har ingen steder det er trygt å tygge. Så det har gått en del i banan, kjøttfarse og potetmos. Godt det da, men prøver å vri hjerna mi på å finne ut hva jeg kan kjøpe å ete framover. Fram til i dag har jeg vært hos foreldrene mine, for må ha tilsyn den første natta etter narkose. Men har ikke hatt noe som helst problemer, men fy som jeg har sovet. Sovner jo hele tiden i dag. Men nå har jeg jo tenkt tannlege det første om morgenen, og det siste om kvelden siden i januar, og før det så var det mye tenking også. Og endelig kan jeg slappe av!

Eller, kanskje ikke helt… Der de har satt inn bro, vet de jo ikke om den passer helt med bittet mitt, så skal se an hvordan det blir når jeg venner meg til den. For nå så kjennes det helt rart, og at jeg ikke klarer å bite ordentlig sammen. Men håper veldig at det er noe som går seg til i løpet av noen dager. Da ho hos tannlegen ringte i dag sa ho at jeg skulle ta kontakt hvis det ikke var greit om ei uke. Men må jeg dit for å pusse av litt av den broa, da må jeg jo gape for tannlegen, frivillig. Og da har jeg et problem att….

MEN dette skal ikke skje, og jeg kan ikke begynne å grue meg nå, før enn jeg vet om jeg skal det en gang.

Det jeg gleder meg mest til framover nå (når det har grodd i munnen min slik at det er greit å ete), er å sette tennene i et stort, søtt og saftig eple, og bite av skikkelig bit. Det er det mange år siden jeg har turt å gjøre. Har vært så redd for at de ødelagte tennene skulle knekke. Og så gleder jeg meg til knekkebrød!!! Dette får jeg bare tenke på og glede meg til, men akkurat for øyeblikket så frister det ikke å tygge i det heletatt.

Tennene i et saftig eple, det blir supert!

Jaja, da sitter jeg her att da. Gruer meg så til det som skal skje senere i dag at jeg ikke orker å sove.

Skal til tannlegen att om noen timer 🙁

Det blir narkose i morgen også, så egentlig så burde det ikke være så skummelt. Narkose har jeg vært gjennom så mange ganger at det ikke er noe skummelt lenger, men likevel har jeg hatt vondt i magen i mange dager. Og disse tre ukene siden sist jeg var hos tannlegen, har tannlege vært det første jeg har tenkt på om morgenen og det siste før jeg sovna om kvelden.

Har vært alene i kveld, og i natt. Sønnen min har reist til foreldrene mine, slik at jeg kan gjøre akkurat som jeg vil nå fram til jeg reiser kl 8. Ene assistenten min blir med i morgen også. Så da må ho nok belage seg på å være med inn denne ganga også. Sist hadde jeg ikke sett for meg at ho skulle være med meg så lenge, men det var så skummelt at det var godt ho var der. Føler meg så dum, men dette er skikkelig vanskelig for meg.

I dag har jeg rydda en del, og nå har jeg hengt oppp nye gardiner i stua nå i natt, med Vamp på full guffe. Mye rart som kan gjøres for å holde nervene litt under kontroll. Har også rydda delvis et “roterom”. Sønnen min må ligge der denne uka, hvis føttene mine blir dårligere av narkosa. Da blir det vanskeig å gå trappa, for vi sover i 2. etg.  Men i morgen kveld må jeg til foreldrene mine og sove der. Jeg må sove med tilsyn den første natta etter narkosa. Ikke noe gøy å måtte bo der, men får jo ikke lov å være alene. Sist spurte jeg anestesilegen om det gikk an at jeg hadde tilsyn av nattvakta i hjemmetjenesten, og kunne ringe de om det var noe. Men nei, det var ikke godt nok. Så da har jeg ikke så mye valg.

Håper det går greit i morgen, og at jeg våkner med et fint smil. De skal gjøre seg ferdige i overkjeven i morgen, så spennende å se sluttresultatet. Håper at det ser ekte ut i allefall, slik at det ikke lyser lang vei at jeg har et par kunstige tenner.  Og som jeg gleder meg til jeg endelig kan ete eple att, og knekkebrød!!! Mang år siden sist jeg spiste det, fordi jeg har vært så redd for at tennene skulle knekke.

Nå er jeg så sliten at øynene går i kryss, så får sette meg helt i ro, og se om det kan bli et par timer med søvn i natt. Om ikke annet så kan jeg sitte og slappe av litt. Men kan vel hende det blir mer rydding og ordning i natt. Disse nervene ligger utenpå nå.

Ikke noe jeg er stolt av, jeg er faktisk kjempe flau over å ha dette problemet. Føler meg alene i hele verden, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke er det. Ser jo selv at det er en helt irrasjonell frykt, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det selv om jeg har prøvd.

Jeg er livredd for å gå til tannlegen!

Det er ikke slik redd at jeg gruer meg den dagen jeg skal dit, men tenker at jeg må jo bare. Jeg er så redd at jeg ikke har vært hos tannlege siden 1998, selv om det lenge har vært et stort behov for det. Da jeg var gravid i 2003, hadde jeg alt da et synlig hull i ene fortanna. Så jeg har gått med tenner som har vært veldig synlige med store hull, og enda verre er det der det ikke synes.

Men nå har jeg gjort noe med det 🙂

Det har vært en lang prosess. Før jul for over ett år siden, skreiv jeg et brev til fastlegen min der jeg fortalte hvordan det er med meg og tannlegen, og spurte om ho kunne henvise meg til behandling i narkose. Men lite skjedde, og jeg var MYE på sykehus. I sommer skreiv jeg tilsvarende brev til min nye fastlege, og ho tok tak. Ho kontakta tannlegen her, og det vart bestemt at jeg skulle dit for at de skulle henvise meg. Men det vart ikke slik, jeg takla det ikke. Ikke snakk om å sette føttene mine inne på det kontoret. Avtala vart så at jeg skulle til tannpleier i nabokommuna for å få tatt røntgen, for de måtte ha noe å vise til. Ho ville gjerne ha meg opp i stolen, men nei, det takler jeg ikke. Tannpleieren prata til meg som om jeg skulle være en drittunge, og det liker jeg ikke! Ho sa også at jeg måtte passe på å pusse tenner to ganger om dagen. Det gjør jeg jo, og det har jeg alltid gjort!!!!! Det kan jo være enkelte dager jeg ikke får gjort det fordi jeg sovner fra alt i stua eller noe, men regelen er jo å pusse to ganger om dagen. Jeg vart henvist til lokalsykehuset for tannbehandling i narkose der. Var der i høst for å prate med tannlegen der. Da vart jeg skremt!!! Det eneste de kunne gjøre, var å trekke alle tennene som det var litt jobb med. Dette innebar at jeg ville miste mange synlige tenner. Så måtte jeg reise til en vanlig tannlege for å ta avstøpning til “gebiss” der tennene mangla. Hva er det for hjelp da? Jeg er så redd tannlegen at jeg ikke har vært der på maaaaaange år, og så skal de bare røske ut tenner og la meg gå slik??? Jeg hadde jo aldri i verden satt mine føtter hos tannlegen selv om tennen var borte! Om det ikke skal gjøre vondt osv osv, så hjelper ikke det meg! Jeg er redd tannlegen, ikke smerten, men tannlegen og stolen og alt sammen!

Så da var det å starte å lete etter privatpraktiserende tannleger som gir behandling i narkose i Oslo området. Ikke så mange å velge mellom. Sendte mail til forskjellige, ut fra ting jeg fant på google. Hadde jo ingen sikkerhet på om de var proffe eller ikke. Det variererte veldig på hva slags svar jeg fikk. Noen sa at de tilbydde narkose på nettsida si, men i mailen så skreiv de at det ikke gikk an å få narkose når en skulle ha tannbehandling, kunne bare bli dopa ned. Noen hadde time til meg morgenen etter kl 8. Da fikk jeg litt problemer med å ta de helt seriøst. Men jeg fant et sted i Sandvika som jeg følte jeg kunne “stole på”. SÅ dit har det blitt utallige mailer. De er sikkert lei alle spørsmålene mine osv. Jeg har ikke prata med de på tlf, det tør jeg ikke, men har hatt assistenten min til å ringe de gangene det har vært nødvendig.

Jeg var der og prata med tannlegen i januar. Skikkelig skummelt! Men jeg overlevde 🙂 Det vart ikke noen tur opp i stolen på meg, og ikke noe gaping. Men han fikk lov å ta noen røntgenbilder, da var strikken strekt så langt den kunne. Flaut å være så vanskelig, og flaut å måtte ha med seg følge til tannlegen, men slik er det. De ville gi meg behandling i narkose, og det beste av alt, de kan bevare mange av de tennene som de ville trekke på sykehset 🙂

Tirsag skjedde det. Jeg var hos tannlegen 🙂

Har hatt noen jævelige uker. Det første jeg har tenkt på om morgenen, og det siste før jeg har sovna har vært tannlege. Og det har ikke vært noen koselig tanke for å si det slik. Sist helg gikk jeg konstant med høy puls fordi det nærma seg den store dagen. Natta før sov jeg ikke ett sekund. Jeg klarte ikke gå å legge meg, og jeg klarte ikke å sitte i ro. Så den natta brukte jeg alle krefter jeg hadde, og enda noen til, og enda noen. Jeg rydda huset, tørka støv og pynta til påske. Brukte hele natta på det, og jeg som egentlig ikke orker noen ting omtrent før hodet tar livet av meg.

Morgenen kom, og jeg måtte bare innse at da var dagen der. Noe jeg grudde meg mer til enn ICP målingene jeg har hatt på riksen der jeg har ligget våken og hørt de har borra hull i hodet mitt. Grudde meg mer enn til alle operasjoner jeg har hatt, og tro meg, jeg har grudd meg til operasjonene. Alle som en! Jeg hadde med meg assistenter innover til Sandvika. 20 mil i bil. 20 mil der jeg bare fikk mer og mer vondt i magen til nærmere vi kom. Hadde med meg den ene assistenten inn hos tannlegen. Tannlegen prate jeg egentlig ikke med, han holdt seg unna. Jeg ble møtt av en anestesilege. Han ville gjerne ha meg i tannlegestolen, men nei det ville ikke frøken vrang.

Så jeg satt på en annen stol mens jeg fikk veneflon. Da han hadde satt inn den, gidde han meg et eller annet i den, og sa at da måtte vi gå til stolen før jeg sovna. Så da måtte jeg jo bare gjøre det da. Men jeg sovna ikke, jeg merka ikke noen ting av det han satte inn. Og stolen satt jeg jo ikke ordentlig i. Jeg satt på kanten og bøyde meg vekk fra ryggen så godt jeg kunne. Så da satt jeg der da og kjempe med tårene, kjempa mot å klikke totalt. Assistenten var med meg, og satt ved siden av meg hele tiden. Og fy så lenge jeg måtte sitte der, føltes som en evighet. Men etter hvert så fikk jeg medisinen, og jeg sovna. Men sitte helt tilbake i stolen gjorde jeg ikke før jeg sov. Våkna etter tre timer, og da var assistenten min på plass .Ha hadde ikke vært der hele tiden, men så lenge jeg var våken, så gikk ho. Var ikke så lenge jeg var der, før vi reiste hjem.

Endelig så er jeg i gang! Bare etter denne ene gangen i narkose så ser jo munnen min mye mye bedre ut, men jeg har att noen ganger. Har alt begynt å grue meg til neste gang om to uker, men må jo bare gjennomføre det jeg har satt i gang nå.