En pyton jul er endelig over…

               2018-12-30 08.42.04.jpg

Dette skulle være kos. Jeg bruker jo å like jula. Like alle lys. Bruker å gå rundt i stua å tenne på alle lys som står rundt omkring. Jeg gjorde det julaften, og jeg har gjort det to ganger til i jula tror jeg. De andre dagene har jeg bare hatt lys på stuebordet, om jeg har tent lyset… 

Denne jula vart ikke slik den skulle! Jeg har kosa meg med sønnen min, jeg har virkelig det! Er bare det at han nå er blitt 15 år, så å holde mor med selskap er jo ikke det han prioriterer. Og det skal det heller ikke være! Hadde ikke sønnen min vært hjemme i jula, hadde  jeg gått på veggen her. Han har i det minste avbrutt grublingene mine noe i perioder! 

Jeg har nå siden ca påske slitt veldig med å klare å sitte. Ingen leger har vel helt hatt forklaring på det, anna enn at det har med prolapsen min å gjøre. Prolapsen jeg opererte for ett år siden, er i praksis urørt, og dermed like stort problem som det var i november 2017. Nevrokirurgene gjorde litt bedre plass til L5 og S1 nerverota, men ut fra MR bilder fra i sommer, og ikke minst så kjenner jeg at nervene er i klem nå også. Selv med mye smertestillende, kjenner jeg den hersens lyningen nedover venstre bein om jeg står og går litt.

Fordi jeg har klaga på en kul på ryggen ved operasjonsarret mitt, har leger sjekka litt. Var i november på ultralyd som viste at det kunne være væske i et 3 cm stort område. Spørsmålet har vært om det fortsatt er infeksjon i den kulen etter operasjonen for ett år siden som endte i en stor og dyp sårinfeksjon. Jeg ble henvist til infeksjonsmedisiner for å finne ut av det. MR som ble tatt viste ikke noe anna enn det vi visste om ryggen. Denne legen henviste meg videre til PET/CT. Under denne undersøkelsen får du druesukker med et radioaktivt stoff inn i ei blodåre. Celler i aktivitet trenger mer næring enn andre celler. Derfor vil celler i stor aktivitet også få inn mer radioaktivitet, og vil derfor lyse opp når de tar bilder i scanneren. PET/CT brukes oftest til å se etter kreft, og hvilke stadier kulene er i. Brukes også for å se etter infeksjon, og ulike nevrologiske tilstander som f eks alzheimer og parkinson sykdom. Jeg kan ikke alt om PET/CT, men tro meg, jeg googla MYE før jeg skulle dit! Før dette har jeg jo hørt om PET, men kun i forbindelse med kreft. Så alarmklokkene mine startet å ringe umiddelbart.

Etter ei ukes venting fikk jeg time. Absolutt første timen som var mulig fikk jeg. Nok en grunn til at Marianne fikk ekstra mye å tenke på… Sykehuset Innlandet har en buss som kommer en dag i uken med PET scanneren. Denne reiser rundt på ulike sykehus, fordi det ikke er så mange scannere i landet totalt. Dagen etter PET, ringte legen og sa at de hadde funnet noe som lyste veldig opp. Halebeinet mitt lyste! Halebeinet som tilsier at absolutt alt jeg har sagt om når jeg har vondt stemmer 100%, men likevel har de ikke klart å ta MR bilder der halebeinet er med… Jeg fikk beskjed om at det ser mer ut som infeksjon, enn kreft, men det må tas prøver av halebeinet mitt for å være sikre på hva det er som er problemet, og for å gi meg rett behandling.

Dette fikk jeg beskjed om fredag 21/12. Legen sa at han skulle ringe meg julaften med beskjed om når jeg skal ta den prøva av halebeinet. Legen måtte bare avklare med ortopedene først, for bein er jo deres område. Julaften ringte legen, men han hadde ingen dato til meg. Her jeg sitter og skriver nå, har jeg enda ikke fått en dato. Jeg har fått beskjed at om de er en infeksjon i beinet, så venter det  flere uker på sykehus med antibiotika intravenøst, for så tabletter ei periode etterpå. Jeg VET at det blir mye sykehus framover, men aner ikke NÅR. Slikt sliter, og jeg er så lei meg for at også sønnen min må gå i denne usikkerheten.

Jeg går jo også å grubler veldig på om det kan være kreft, for i min familie er det bare jeg av oss fire som ikke har hatt kreft. Altså en familie med utrolig dårlig statistikk….

Jeg har hatt utrolig mange våkennetter denne jula. Helga før jul var jeg alene, så da dreiv jeg vel på både dag og natt, for å slippe å gruble. Var jo greit på en måte, for da fikk jeg pynta til jul. Har heldigvis fått sovet de fleste nettene nå siden midt i romjula, men grubler visst mye likevel. Jeg orker ikke tanken på uker på sykehus. Jeg vil være her, hjemme!

Jeg orker ikke alle stikkene som venter. Ikke det at jeg synes det er noen big deal med en blodprøve eller en veneflon. Er bare det at blodårene mine er lei av alle stikka de siste 10 årene, så de har bestemt seg for å gjemme seg…. Så da jeg var på MR sist, ble det fire stikk for å få inn kontrasten. Da jeg var på PET ble det også fire stikk, og hjelp av anestesien for å få inn veneflonen. Jeg er så lei alle ting som skal være så vanskelige med meg!

Fordi alt har stått på vent fra sykehuset, har jeg ikke hatt noe å forholde meg til. Om ei uke skal jeg på konsert. Vant billetter til denne konserten i høst, og har jo så lyst til å være der. Er bare at jeg vet jo ikke hva legene planlegger for meg…. Nå begynner jeg å se at det kan komme til å gå bra med den konserten, kanskje. Så kanskje jeg kan begynne å glede meg litt? Bestille hotell også, kanskje. For om jeg får beskjed i morgen om dato for den prøva av beinet, så må jo kanskje legene bruke noen dager før de har klart hva det er som er i halebeinet, og hva de skal gjøre med det. Jeg håper at det nå ordner seg slik at jeg får vært i Oslo til helga! Samtidig som jeg håper at jeg snart får tatt denne prøva av halebeinet.

Den prøva av halebeinet lurer jeg veldig på hvordan de skal få til. Er vanligvis bare lokalbedøvelse, men jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skal klare å ligge sånn cirka i ro mens leger ordner med halebeinet mitt. Er jo så forferdelig vondt, at jeg spreller bare noen tenker på å nærme seg det området. Jeg sa det til legen da han ringte på fredag, så TROR de nå skal planlegge at det blir gjort på dagkirurgen slik at jeg kan bli dopa helt ned.  Hadde jeg enda visst med sikkerhet at jeg blir dopa slik at jeg ikke trenger å plages med å tenke på hvordan jeg skal klare å ligge i ro, så hadde ikke den greia vært så mye å grue seg til. Å bli slått ut av anestesien har jeg gjort mange ganger, så det er egentlig en rutine. Helt feil at det er rutine, men slik er det dessverre blitt de siste 10,5 årene. 

Dette er altså det som surrer rundt i hodet mitt om dagen. Det har vært tøft å være meg de siste ukene. Jeg er redd, jeg gruer meg, og ikke minst jeg føler meg så utrolig alene i verden…  

 

#halebein #smerter #pet/ct #infeksjon 

Ett år med venting…..

Siste timene av 2018 gjenstår, og jeg tenker tilbake på hva dette året har vært…
Er vel egentlig smerter som står sentralt i tankene nå. Ryggen min har vært et helvete…
Trodde ting begynte å ordne seg i februar. Kom meg gradvis etter operasjonene og den lange antibiotika kuren. Vara ikke lenge. Fra påske har det bare vært VONDT…
Vært hos leger, venta på å ta nye bilder, vært hos leger som ikke vil ta ansvar, og sender meg videre. Slik gikk hele sommeren. Leger som ikke tok tak, feil leger, vente på MR…. I tillegg sov jeg bort mye av tidenes varmeste sommer. Alltid sliten og trøtt…
Jeg har vært på Volvat, og ortopeden der mener jeg ikke fikk optimal operasjon av ryggen min. Han mener at slik de gikk inn, kunne de aldri nå frem til prolapsen. I tillegg kom nevrokirurgene seg aldri gjennom alt bein for å se prolapsen….
Bilder nå viser at de samme nervene på nytt er i klem. Jeg har konstant vondt i ryggen.
Jeg har også slitt lenge med å sitte. Har ikke sittet normalt på mange måneder, bare sittet på ene skinka. Og sitter jeg litt for ordentlig, så har det vært et mareritt å reise seg opp, for det er sååååå vondt…
Nå, fredag før jul, fikk jeg forklaring. Jeg var på PET/CT 20/12, og på den lyser halebeinet mitt veldig opp. Det betyr at det er celler der i full aktivitet….
Så venter nå bare på tid for at de skal ta prøve av halebeinet for å se hva som skjer, og hva slags behandling jeg trenger. Regner med det nye året starter med mye sykehus, men håper det i det minste kan gjøre at jeg klarer å sitte normalt att!

Har skjedd litt andre ting dette året også. Våren var sterkt prega av forberedelser til konfirmasjon. Fikk heldigvis til en dag der konfirmanten hadde det supert!

Har også tatt det siste farvel med bestemor. Siste av besteforeldrene mine, og ho som alltid var der om jeg grubla på ting…

Har også ENDELIG et tydelig håp om å få hjelp av nevrologer på lokalsykehuset. Etter to klager til fylkeslegen, hadde jeg møte med avdelingslegen. Ble bestemt jeg skal ha en fast nevrolog som skal følge meg opp. Den nevrologen som har fått jobben, har gjort så mye mer enn jeg kunne håpe! Nå har ho summert opp min 10 års lange journal, og gjort slik at den kommer opp når noen logger inn på meg. Denne nevrologen har vært fantastisk! Håper bare det fortsetter, også på avdelingen om jeg må innlegges…

Har også vært tre uker på opptrening. Det var tre uker med utrolig mye smerter, og etter hvert minimalt med aktivitet…. Jeg holdt ut KUN for å bevise for leger at jeg faktisk vil og prøver det jeg kan for å bli bedre….

Nå i jula har alt i hodet mitt surra rundt om hva som skjer med meg og halebeinet mitt de beste ukene og månedene. Blitt mange våkne nattetimer…

Livet som kronisk syk

På en av gruppene på facebook for folk med kroniske smerter, vart det i dag delt en tekst.

En tekst som traff skikkelig på hvordan det føles å leve med kroniske smerter…
Det føles som denne teksten skulle vært om meg.
Jeg har fått lov å dele teksten her, men forfatteren av teksten er ukjent…

Gratulerer, du trakk vinnerloddet

Velkommen til verden som kronisk syk.
Pust med magen, len deg bakover og gled deg.

De neste årene vil du oppleve å miste jobben din, din tilknytning til det produktive samfunn. Du blir en byrde, en snylter, NAVER

Du vil erfare en sorg. Sorg over tapet av livet, slik du kjenner det. Men pust med magen, omverdnen ser deg helst som deprimert! Giddalaus, endret og tidvis sur. Så,  du kan jo bare ta ta deg sammen, skjerpe deg litt, ta en langweekend så er du på topp igjen.

Om noen spør, så svar det går fint, og smil bredt.  Ingen vil lytte til dine ord om en hverdag uten innhold. Om sykdom, smerter, medisiner  og behandlinger.  Det er ukomfortabelt, passer ikke i deres tidsskjema. 

Dessuten blir du nok frisk om du vil. For tanta til broren, til fettern, til Gundersen på hjørnet, bak Jensen der Abrahamsen bor, han ble jo frisk av vitaminer fra helsekosten. Måtte bare trene litt.

Naboen så jo forresten at du gikk tur her om dagen, og du var ute med ungene dine. Handla mat gjorde du og. Så bare ta deg sammen du., slutt å vær negativ, så er du snart tilbake på topp.

Venner er der til å begynne med. Kommer innom, sender en melding,  inviterer til tur, fest, lag osv…
men tiden går, etterhvert som du sier NEI, kan ikke, orker ikke, eller avlyser i siste sekund. Ikke fordi du ikke vil, men fordi bena ikke bærer deg, pulsen skyter i været, kroppen skjelver og synet blir tåkete, blir det også stille.

De gir opp, de glemmer deg, du har endret deg, og er ikke lengre den samme. Eller er du det ? Personligheten din ble vel ikke borte?
Du finnes vel fortsatt inni der?
Bak smerten, bak sorgen, bak den tapte hverdagen? Smilet ditt, livsgnisten er der, men du glemmer den, de glemmer den.

Sakte men sikkert forsvinner en inn i ensomheten. Du ignorerer ingen, men  du må samle krefter, i timer, dager,  ja av og til i uker for å makte “livet”. For å møte verden, fresh med ett smil om munnen . Men du blir fort sliten.
Alle ansiktene flyter sammen de mange samtalene blir en summende grøt. Du henger ikke med, kan ikke svare, har ikke noe å snakke om, finner ikke ordene.

Du fomler, må komme deg hjem, må hvile, stenge verden ute.

Tilbake står verden slik du engang kjente den. Den stirrer på deg, ser forundret ut og forstår ikke. Du ser  ikke syk ut. Kan du ikke bare skjerpe deg ? Ta deg sammen ? Bli den du var før ?

Tenk om det hadde vært så enkelt, da hadde nok ingen kroniker vært syk.

❤️

#chiarimamma #kronisk #syk #smerter #livet #ensom #alene

Utslitt på tur…

Da er høstferien over, og hverdagen slår til for fullt.
Vart hytte tur i høstferien i år. Har nå hatt tre år i Barcelona i høstferien, så må si jeg savna vel egentlig nærmere 30 grader og sol… I stedet fikk vi hilse på snøen noen ganger.
Vet ikke helt om det var det perfekte byttet, men en høstferie uten Barcelona og dermed kontroller på sykehuset, betyr jo at ting går etter planen etter operasjonene våre! Og det er bra! Planen er vel egentlig kontroller neste år på oss begge, men vi får se om vi bruker penger på det.

Dette har vært en slapp høstferie! Jeg føler jeg stort sett har sovet… Har en sånn “sliten i hver celle følelse” for tiden. Jeg kan sitte og strikke, og plutselig sovne og sove i timer. Sover om natta, sover på dagen og ettermiddagen, og like trøtt…

Lørdag skulle jeg ta med meg jr og Hector på tur. Jaja, vart jo tur. En tur på 1,5 km….. Jeg fikk jr til å gå ei runde, men jeg klarte bare ikke mer… Brukte 40 minutter på turen, og jeg var så sliten at jeg sovna med det samme jeg kom på hytta, og sov i flere timer…
Skjønner ikke hvorfor jeg skal slite så nå. Om det er kroppen som ikke orker flere smerter og problemer, eller det er noe anna som gjør det.
Uansett årsak, det er utrolig slitsomt å være så trøtt og sliten….

Har kosa oss litt på hytta også. Var på hytta med mor mi, så ho tok jo mye av hverdags oppgavene. Heldigvis. Men likevel ingen god følelse å ikke orke å bidra.
Vi hadde bla en dag med pannekakesteking/eting ute på bålpanna, mens snøen kom på besøk. Utrolig gode pannekaker når de blir stekt slik!

Nå er det bare å ta sats, og klore seg til hverdagen. En hverdag med de vanlige avtalene med behandlinger, men også møte med nevrolog, og informasjons kveld om videregående opplæring. Før neste uke blir med hydrocephalus kurs på riksen i to dager i tillegg til det vanlige. Blir sliten bare ved tanken, men lukker øynene og hopper i det. Bare å holde seg fast, og håpe jeg lander greit nok…

#chiarimamma #høstferie #sliten #fatigue #chiari #hydrocephalus #iih #shunt #tilbaketillivet

Jeg skammer meg!….

Jeg skammer meg!

Jeg har tenkt MYE på å oppdatere lenge nå, og får jo inn kommentarer om hvordan ting går….

Sist jeg skreiv var jeg innlagt på sykehus, i januar… Vart mye antibiotika ei periode da, men ikke behov for noen ny operasjon.
Er bare at jeg har stort sett slitt siden….

Jeg hadde egentlig ei grei periode i vinter. Jeg hadde fortsatt vondt, men følte det ang ryggen gikk rett vei med forsiktig aktivitet som jeg økte på.
Var jo faktisk på en brukbar lang skitur alene også i februar. Jeg gikk ei runde på 10 km!

Etter påske har alt bare vært et slit….
Ryggen har stadig blitt vondere med problemer nedover venstre bein.
Starta april med krampeanfall. Har aldri hatt det tidligere. Hadde vel hatt en “travel” dag til meg å være. Fikk utrolige smertetak i magen. Da det roa seg, fikk jeg kramper i hele rygg/skuldre/nakke området. ALLE musklene stramma seg sammen, og holdt taket i det som føltes som en evighet, før det slapp taket. Slik dreiv jeg på ca en time før feberen spratt rett opp i 39…
Hatt dette flere ganger, men bare de to første gangene med feber.
Har tatt EEG som ikke viste tegn til epilepsi, så da går jeg rundt med kramper som jeg ikke aner hvorfor jeg får….

I denne perioda stod sykehusbagen pakka, for har siden januar hatt kul på ryggen ved operasjonsarret. Fastlegen var lenge redd for at det var en abscess som var i denne kulen, og som var årsak til krampene.
Den mistanken hang i lufta til jeg endelig etter mye styr fikk tatt MR i juli.
Er ikke enkelt når nevrologene på lokalsykehuset er så ferdige med å utrede meg etter 10 år inn og ut, at de mente jeg faktisk ikke trengte noen MR, faktisk ikke hjelp høyere opp i systemet enn fastlege, selv med nye ting som kom, og økende ryggproblemer…

Resten av sommeren har gått bort til MYE soving. Har også slitt så mye med å bevege meg at jr og hunden har blitt vant til hyling fra meg ved de fleste stillingsendringer…. Å reise seg fra sittende er til tider ren tortur…
Har også venta, venta og venta på å komme til lege som kan konkludere ang ryggen min nå. Så den vurderinga venter jeg vel fortsatt på…

Jeg fikk meg time hos en dyktig og anerkjent ortoped på Volvat for to uker siden. Da fikk jeg for første gang grundig gjennomgang av bilder, men noen operasjon på Volvat har jeg ikke penger til. Derfor venter jeg fortsatt på Rikshospitalet…

Det greie med timen på Volvat er at nå VET jeg at prolapsen jeg ble operert for i november, er fortsatt der. Stor og klemmer på nerver. Operasjonen jeg hadde var ikke bra nok i følge ortopeden. Kirurgene hadde aldri kommet gjennom alt bein for å komme til prolapsen, og i den vinkelen de valgte å gå inn på, kunne de aldri klart det heller…

Så her er jeg i dag. Venter på svar. Mer smerter og problemer enn før operasjonen i fjor. I tillegg er jeg slått ut, og sover utrolig mye. Har begynt å måtte sove i bilen før jeg reiser hjem etter “anstrengelser”. Ellers kan jeg sove nesten døgnet rundt….

Det positive oppi alt dette, er at hodepinen plager meg mindre enn den noen gang har gjort de siste 10 årene. Er bare så dumt at gleda over det blir borte i smerter og frustrasjon over ryggen og den generelle formen min.

Så i slike pyton perioder, har jeg verdens beste lykkepille i Hector! Han tar oppmerksomheten når han merker det er noe ekstra.

#chiarimamma #prolaps #L5S1 #smerter #leiavåventepåhjelp

Lite som skjer…

Har vært her siden fredag formiddag, og har sovet nesten døgnet rundt… Holder meg våken noen timer på ettermiddagen på trass, ellers sover jeg.
På fredag tok jeg CT. Det er det eneste som har skjedd…
De ser det er ei lomme med infeksjon inni ryggen min, og væske der de har laga bedre plass til ei nerverot. Så legen sa faktisk at mine symptomer, og bildene stemmer. Nå venter jeg bare på at riksen skal gi tilbakemelding om videre forløp…

Dette er utsikta mi…. Heldigvis at de er redd for at jeg skal smitte andre. De har lagt meg på isolat. Godt å slippe å være på et 4 mannsrom. Er sliten nok av mitt eget selskap jeg…  Jeg sitter akkurat mens jeg eter mat, ellers ligger jeg her… Er så vondt å sitte. Er vondt å gå også…

Spent på hva som skjer i morgen…

Chiarimammas 2017

Ligger i senga på sykehuset. Jeg er oppgitt og lei, og føler meg dårlig… De såg i går på CT bilder at jeg har en abscess i ryggen… Det meste peker mot en ny operasjon, men venter på dom fra riksen.

For å ikke sovne, så bruker jeg tid på mobilen. Lurer virkelig på hva folk på sykehuset brukte tida si på før mobilens tid…. Det måtte jo være utrolig kjedelig! Og det er jo gørr kjedelig med mobil også…

Bladde gjennom bilder fra 2017. Det jeg har følt var annus horibilis, viser seg at var 7 måneder med kjempe opptur, før ryggen gradvis plaga meg mer og mer.

Starta året med skiturER. Bemerk dere at det er flertall!!! Det var hærlig å være ute i vinterlandskapet. Jeg og Hector, og den fantastiske naturen vi har her. Blir faktisk betatt av fjellene når en setter seg ned og bare nyter!

Den store styrkeprøva var tur med jr fra Beitostølen til Yddin. Vi klarte det også! Var koselig på tur med begge gutta mine, men det ble tunge 2 mil for meg med dobbel dose blodtrykksmedisiner…. Skjønte jo i ettertid hvorfor kroppen var så utrolig tung! (Slik blir det når en ikke leser styrka på ny medisinpakke etter doseøkning)…

I juni fullførte jeg miniton. 20 år siden forrige gang. Jeg fullførte de 7 kilometerene uten stopp! Herlighet for en seier det var!!!

Tror vi kom oss på 6 av toppene på fjellstafetten. Både i sol og i skikkelig øse pøse regn.

Jeg og gutta mine var også på flere stolpejakt turer. Jr gikk først og var kartleser, og jeg kom bak. Var noen fine turer vi hadde! Og hvem hadde trodd jeg skulle klare så mange turer?

Jeg hadde også ei super helg på Trollrock! Hadde ikke trodd jeg skulle takle konserter og full fart så mange dager! ALT gikk jo supert! Det regna og var kaldt, men jeg og ho som var det hadde det supergøy, og sov lite om natta også. Da skravla vi og lo som to småjenter på overnatting!

Vi hadde også en oppløftende tur til Barcelona i høstferien der legene var utrolig fornøyd med bedringa til jr etter operasjonen.
De var ikke like fornøyde med meg, men de sa at problemet mitt var prolaps som klempte på nerver….

Dette viser at jeg hadde mange fine måneder med utrolig mange oppturer i 2017!
Jeg starta på Sandvika nevrosenter november 2016, så fikk behandling mot migrene, og en del endringer på medisiner. Jeg starta med botox i januar, og hodepinedagboka viser en gradvis bedring av hodepinen.
Jeg har også vært MASSE hos naprapat Morten Skjønnhaug. Har hjelpt meg mye å gå til han.

Det var i august ryggen min begynte å krangle skikkelig. Tok noe tid før rett lege såg bildene, og såg at det var noe galt.
Da jeg ble operert 27/11 trodde jeg at det var noen uker opptrening, så kunne hverdagen starte att. Så feil kan en ta. Begynte å renne væske fra såret 3/12. Ble ny operasjon 15/12 der de renska opp og nevrokirurgen forsikra at nå kom jeg til å bli bra…
Det nye året starter på sykehus, og det ser ut som jeg må opereres nok en gang.

Selv om det akkurat nå føles som 2017 var et fryktelig år, så ser jeg at det meste året var supert med seier etter seier for meg, og jeg gjorde ting jeg bare har kunne drømt om etter jeg ble syk for snart 10 år siden.

#chiarimamma #tilbaketillivet #2017 #tilbakeblikk #chiari #hydrocephalus #iih #filumdisease #skoliose #klippelfeil #tetheredcord #spinabifidaocculta #prolaps

LEI…..

Var hos legen i ettermiddag. Det resulterte i en bag som står ferdig pakka til i morgen tidlig…..

Skal innlegges fordi det ser ut som infeksjonen i ryggen kan være på vei tilbake, selv med antibiotikabehandling….

Har fått mer vondt i området ved såret/arret de siste dagene. I natt sov jeg bare korte etapper. Hadde så vondt hver gang jeg bevega meg, eller hadde vært litt for lenge i samme stilling. I natt var jeg tilbake til å banne og hyle ved bevegelse…. Har også fått mer vondt nedover låret og leggen att også…

Legen såg at det er væske i det området jeg har så vondt. Hva slags væske kunne han ikke se med ultralyd, men dreier seg mest sannsynlig om blod eller puss….

Livredd jeg må opereres på nytt… Orker ikke det smertehelvetet en gang til…

Er så lei nå! Vil ha tilbake livet mitt!!!

Men den første bekymringen er hvordan jeg skal komme meg de 10 mila til sykehuset sittende i bil! Jeg som får så vondt at jeg sjelden fullfører et helt måltid sittende… Blir noen vonde timer tror jeg….

#prolaps #operasjon #komplikasjon #infeksjon #lei

Dagens “luksus”

I dag var det tilbake til hverdagen. Opp og lage frokost og niste til jr ( ja, jeg skjemmer han litt bort…), og få han på skula. Før jeg sov et par timer att.
Er så slapp og sliten om dagen, men henger vel sammen med operasjonene og all antibiotika…

Har ligget på sofaen og lada opp til dagens utskeielse, nemlig en tur i dusjen!
Fordi såret mitt nå er tett, har jeg nå lov å dusje! Første ordentlige dusjen på 38 dager…. Det er lenge uten å stå i dusjen og bare la vannet renne og renne….
Jeg har jo vaska meg og dusja siden slutten av november altså! Håret har jeg vaska bøyd over vasken med et desilitermål… Tungvint, men det fungerer. Har også dusja delvis, men med å passe på at det ikke har kommet vann på ryggen.

Derfor var det hærlig å endelig stå midt inni dusjstråla, og bare stå der!

(Bilde fra Trysil kommune)

#tilbaketillivet #dusj #prolaps #operasjon #rehabilitering #komplikasjon #sårinfeksjon

Små skritt mot hverdagen

Har vært ei rolig og slitsom jul. Vet ikke helt hva jeg gikk på de siste dagene før jul. Fikk faktisk ordna noe til jul, og la jeg meg klarte jeg ikke lande nok til å sove….
Fra julaften har jeg stort sett ligget på sofaen. Sitte blir fort vondt, så blir ikke mye av det. Holde meg sittende et måltid kan være utfordrende nok.
Har brukt mye tid på strikking fra sofaen, så gjort litt fornuftig!

Fjerna stingene på fredag, og såret var fortsatt tett og “fint” i dag. Så nå har jeg ENDELIG lov å dusje!!! Viste jr ryggen min i dag, og spurte om det var fint, noe han ikke synes… Ikke jeg heller… Har jo ei lang dyp grop i ryggen….. Håper det bedrer seg etter hvert, for slik rygg har jeg ikke lyst til å vise meg med….

Var så fint ute i dag med strålende sol. Tok med meg jr, og tok første gåtur etter operasjonene.
Som dere ser så ble det ikke langt, og jeg brukte laaaaang tid… Stod og prata litt med en nabo også, men det gikk sakte med gåinga.
MEN jeg kom meg lenger enn jeg trodde jeg kom til å klare!!!!
At det var en skikkelig utskeielse kjentes på kroppen, for jeg sov i tre timer etterpå….

#tilbaketillivet #prolaps #operasjon #rehabilitering #stegforsteg