Sitter her i sofaen. Etter jr la seg, har jeg strikka og strikka. Prøver å få kontroll på kroppen og tankene, men det er vanskelig….
VELDIG spent på det som skjer om 11 timer… Det MÅ gå greit!!!
Savner så å ha noen hos meg akkurat nå. Noen å sitte inntil, som kan holde rundt meg når kroppen dirrer og tårene ligger på lur… Det er tøft å takle alle utfordringer i livet alene… Blir så sliten av å skulle være så fordømt sterk….
Burde sovet for lengst. Må opp 6.30 med jr, og har ikke mulighet til å legge meg å sove att i morgen. Skal en tur til fysio før jeg og ene assistenten reiser til sykehuset. Håper bare at alt går supert der, for da har jeg hele helga på å sove ut att.
Det MÅ gå bra!