I dag la jeg ut på nok en tur, bare en veldig impulsiv tur. Jeg har vært alene i dag, så la ut på tur uten følge. Eller følge hadde jeg jo. Hector hadde så lyst til å være med, selv om jeg fortsatt skal være veldig forsiktig med hva jeg gjør etter operasjonen. Tok sjansen, og tok han med. Heldigvis så var han snill gutt, og gikk uten å dra så veldig i båndet. Det er ene og alene min egen feil at han drar når han går på tur, det er jeg som ikke har trent nok med han med å gå fint. Egentlig er han veldig glad i å lære ting, og gjør gledelig det han har lært for meg, eller for muligheten for en godbit 🙂
Prata med mor mi på telefonen, og ho sa at ho skulle til bror min å måle på huset. Da bestemte jeg meg brått for at jeg skulle gå dit, eller i det minste gå et stykke. Sendte melding til ho om at ho MÅTTE si i fra når ho reiste fra bror min. Hadde vært ille å komme dit, uten å ha noen til å kjøre meg hjem…
Det gikk greit å gå i dag. Bortover hovedveien er det flatt, så da gikk det greit. Hadde noen pauser der jeg lente meg på autovernet, eller satt på huk og lata som jeg bare satt der for å kose på hunden. Sannheten er vel at det var for å hvile, og strekke ut muskler i ryggen som etter hvert protesterte vilt på å bli brukt. Spesielt den siste ca kilometeren, var det slitsomt. Bakke, bakke, bakke. Men det gikk! Jeg kom opp, og kom dit vi skulle! 3,4 kilometer vart det, men føltes vel som 3,4 mil, uansett en utrolig seier etter stort sett å ha bodd på sofaen i mange år!
Vart tatt godt i mot av Rocco, som er en supersnill engelsksetter, som bare ELSKER å kose.
Etter kosestund og litt avslapping, fant jeg ut at sofaen var god å sitte i! Sola varma, og det var godt å sitte der, og bare være til 🙂
#chiari #filumterminale #hydrocephalus #tetheredcord #tilbaketillivet #tur #sprengergrenser
