Overlevde nok en gang :)

Jaja, da har jeg overlevd nok en tannlege tur. Men fy som jeg grudde meg denne gangen! Mye verre nå, enn de gangene jeg har hatt narkose. Denne gangen visste jeg at jeg måtte “prestere” i våken tilstand. Da jeg kom på venterommet var jeg så redd at jeg stod og skalv, og holdt krampeaktig i krykkene mine. Og kaldsvetta som bare det. Være så redd for å gå inn og prate med tannlegen, selv om jeg visste jeg skulle slippe opp i stolen og gape….

Ho kontordama som henta oss (meg og ene assistenten) sa at jeg skulle sette meg i stolen. Takka fint nei jeg, og ble stående i gangen utenfor kontoret. Tannlegen kom og sa at jeg brukte å sitte på en stol helt ved veggen, så da løste det seg. Denne gangen såg jeg faktisk på tannlegen, så nå vet jeg sånn ca hvordan han ser ut. Ikke verst det på fjerde besøket 😉 Vi prata litt, jeg er ikke veldig glad i å prate med han, skummelt det også…. Og jeg tok to røntgenbilder. Jippi, jeg fiksa det!!!!! Assistenten min var utstyrt med lapp med spørsmålene jeg hadde, så ho spurte etter alt sammen, unntatt den kulen jeg har på tannkjøttet. Ho hadde fått streng beskjed om at det skulle ho ikke spørre om. Jeg tenkte mye på den kulen den tiden jeg satt der, og tenkte at det kunne vel ikke være så farlig å bare la han få se på den. Men nei, det var ikke noe alternativ i hodet mitt. Takla det ikke. Assistenten spurte blandt annet om fargen på de kronene/broa som er satt inn. Jeg synes tennene er blågrå øverst, og blir lysere nedover, men de stemmer ikke helt med mine naturlige tenner. Tannlegen spurte om å få se, men jeg sa bare at det ville jeg ikke. Han sa at det var jo litt rart, for det var han som hadde satt de inn. Men han spurte ikke noe mer. Han tok nei for et nei. Det er så godt å vite. Han tar det jeg sier på alvor, og vil jeg ikke så blir det ikke gjort heller. Det er ei stor trygghet der, jeg vet at dette bestemmer jeg. Det kan jo hende at denne vissheten fører meg til stolen frivillig, og å gape en eller annen gang i framtiden, men jeg vet ikke når. Men jeg har et håp om at jeg kan takle dette etter hvert…

Det blir ny tur i narkose på meg. Det er noen flere småhull som må fikses, og han skal sjekke farga på tennene og ordne litt med brua og litt småtterier. Er jo veldig greit å bli helt ferdig nå mens jeg driver på, og ikke må ha ny runde til høsten eller om et år eller når det blir. Likevel var det et slag i trynet da han sa at det blir en tur til med narkose. Jeg hadde håpa så veldig at jeg var helt ferdig! Så da ble det litt kjemping mot tårene. Men men, det må jo til, og jeg gjør det “helt frivillig”. Jeg spurte om å få anestesilegen som jeg hadde sist gang, og det var ikke noe problem i det heletatt! Vart imponert over det jeg, at jeg kunne komme med et slik ønske, og det ikke var noe som helst om og men. Hadde så mye bedre følelse av hele narkosegreiene sist gang sammenligna med første gangen. Første gangen så kjempa jeg mot tårene og panikken fra jeg kom dit og til jeg sov, og våkna med utallige spørsmål om assistenten min var der. Sist gang ble jeg så dopa at jeg husker ikke noe egentlig etter jeg satte meg i stolen, og var mye mer avslappa etter narkosa også. SÅ håper det blir samme følelse neste gang, at alt går kjempe greit. MEN grue meg, ja, det kommer jeg helt sikkert til å gjøre denne gangen også…..