Torsdag var dagen for MR kontroll. MR av hodet, nakken og ryggen skal sendes til Barcelona for vurdering til 1 års kontrollen min. Fordi jeg har shunt må jeg ta røntgen av shunten før og etter MR for å se om den justerer innstillinga. Etter kjempe lang venting, fikk jeg beskjed om å gå på nevrologisk poliklinikk. Der prøvde de å justere shunten min, med codman maskin, og jeg har strata. Så tilbake for nytt røntgen. Etter laaaaang venting fikk jeg beskjed om at innstillinga fortsatt var helt feil. Jeg har vanligvis hakket før helt åpen, mens MR hadde flytta den til mest stengt. Fikk beskjed om å gå til nevrologisk sengepost. Bare det får magen min til å vri seg. Er det en plass jeg absolutt ikke vil være, er det der…
Venta og venta der også før en lege kom og sa jeg måtte legges inn. Riksen ville ikke ha meg nedover på kvelden, så måtte vente til morgenen etter…
Det gikk ikke lang tid etter MR før jeg kjente en “propp” feste seg i bunnen av hodet, slik at alt hopa seg opp i hodet. Kjente trykkfølelsen komme gradvis.
Jeg kjente jeg gradvis ble dårligere, og vite at jeg måtte vente enda maaaange timer før shunten kunne justeres…
Det ble etter hvert ei oppgitt Marianne som satt i senga med digre tårer som trengte seg på. Det ble bare verre og verre utover kvelden. Ved 22 tida takla jeg ikke å være i ro lenger. Jeg gikk korridoren på avdelinga. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Jeg gikk og gikk mens jeg klemte/dro/gnidde på hodet mitt. Alt i håp om at det skulle lindre litt. Innimellom kom det tårer også. Jeg gikk vel nærmere to timer før det skjedde noe. Da var det en lege som tok tak. Ho ringte riksen og sa at dette gikk ikke. Så mye dårligere jeg var blitt på noen timer, så kunne jeg ikke vente til morgenen på å få justert. Var en del frem og tilbake før det ble bestemt at jeg skulle få komme til Oslo. Sykebil ble bestilt, og jeg kom meg raskt i veien. I sykebilen var jeg så dårlig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarte ikke ligge i ro. Alt var bare jævelig… Det endte med at jeg fikk morfin. Da slapp mye av smertene taket, nok til at jeg kunne klare å ligge i ro resten av turen.
Justeringa var fort gjort. Så fort var det gjort at sykebilen venta på meg. De syntes vi hadde kjørt langt for noen få minutter… Så var det ut i bilen att, og nye to timer på humpete omkjøringsveier… Var vel ikke ute av Oslo en gang før jeg var i full fart att i sykebilen. Hodet var så vondt at armer og føtter klarte absolutt ikke være i ro. Det ble nok ei sprøyte med morfin.
Var på sykehuset kl 5 på morgenen att. Da jeg kom på avdelinga att begynte virkningen nok en gang å avta, så vart det mer medisin.
Var nesten ikke i senga den natta. Prøvde noen ganger, men gikk ikke lang tid før jeg måtte opp å gå att… Lurer på hvor mange ganger jeg gikk den korridoren jeg…
I løpet av natta ble det umulig å tisse, og jeg ble ustø att. Så uvant å måtte ta ekstra sidesteg for å unngå å falle! Tissinga stopper alltid opp når trykket i hodet blir høyt. Øyet mitt gikk tilbake til sine gamle vaner også..
Shunten var justert, men det er ikke bare å knipse så er alt i orden att. Det er en treghet i systemet som gjør at symptomene henger i lenge etter shunten var justert. Nevrokirurgen som justerte prata på at det vil ta noen dager før jeg kjenner justeringa…
Det er frustrerende å måtte bli så dårlig! Bli dårlig bare fordi jeg ikke fikk lov å justere med en gang etter MR….
#hydrocephalus #iih #vpshunt #MR #hodepine
