Redd…

Fikk time hos øyelege att i dag, etter jeg ringte dit i går og fortalte at jeg har fått tåkesyn på høyre øyet også, og ikke bare venstre slik det var for ei uke siden. Ho jeg prata med på poliklinikken i går, virka ikke helt fornøyd med at jeg hadde venta så lenge med å ringe, da tåkesynet begynte å komme onsdag/torsdag. Fikk time kl 8 i dag.

Det ble en lang dag i dag. Reiste 04.45… Lokalsykehus er ikke så veldig lokalt, og spesielt ikke i ferietida… Kom ikke hjem før 1830 i kveld, og da har ikke dagen blitt brukt til anna enn kjøring og sykehus. Er ikke synd på meg, for jeg sov til sykehuset, og jeg sov hjem. Verre er det for drosjesjåføren, for han fikk veldig lang dag! 

Problemet mitt nå, er at jeg i tillegg til å sove hele veien i bilen, sovna på sofaen da jeg kom hjem. Sov til mor mi ringte v 12 tiden og bad meg sette på vekking. Ho skjønte at jeg sov, for bruker jo vanligvis å ha litt kontakt om kvelden. Jeg skal til legen og fjerne stinga først på dagen, så det var bra ho vekte meg. Og da det først vart liv i meg, så hadde jr behov for å prate litt m meg. Han og Hector var alene i dag, og det var ikke mye oppmerksomhet han fikk før jeg sovna på sofaen. Jr hadde ordna seg, og lagt seg, men hadde ikke sovna, så vart pratende litt både om aldersgrense for å kjøre motorsykkel, hundeår sammenligna med menneskeår, og hvorfor det ikke legger seg is på havet. Må si at hvorfor spørsmålene har økt en del i vanskelighetsgrad de siste årene 😉 

Alt dette har gjort at jeg våkna såpass at jeg i stedet for å sove, plager meg selv med å prøve å finne ut hvordan jeg skal slippe unna nevrologen på lokalsykehuset nå….. Ligger i senga, livredd for hva som kommer…. Tårene renner, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå…. 

Burde ikke være nevrologen som er det jeg er redd nå, men det plager meg MYE mer enn redselen for hva som skjer med synet og hodet mitt… 

Kom til samme øyelege i dag, som sist uke. En behagelig fyr som jeg føler tror på meg, og tar problemet seriøst. Godt det finnes leger jeg føler tillitt til også. Var sykepleier som tok testene på meg i dag tidlig. Uheldigvis var det noen beskjeder som ikke hadde blitt rett, slik at det vart tatt feil type test for synsfeltet. Dette ble ikke oppdaga før enn legen skulle se på utskriften av testresultatet, og da var øynene mine alt dryppa for at pupillene skulle utvide seg slik at legen fikk sett det han skulle i øynene mine. Så etter legen hadde sjekka det han skulle, måtte jeg vente til virkningen av dråpene var ute, slik at han fikk tatt en ny synsfeltundersøkelse som gikk an å sammenligne med de to forrige testene jeg har tatt. 

Begynner å få god trening i å stirre inn i halvkula i håp om å se mange lysblink. I dag sa han ikke noe om at en blir flinkere med trening. Det har jo bare gått feil vei med det på meg. Jeg ble så frustrert da jeg i lange perioder såg inn i halvkula uten å se noe lysblink. Satt og klemte neglene inn i hånda på den ledige hånda, slik at jeg ikke skulle begynne å grine av fortvilelse. Da jeg var ferdig med å teste første øyet, skjønte han at jeg sleit. Han sa jeg gjennomførte bra, og at selv om jeg ble lei meg over virkeligheten, så fikk vi nå tall som sa noe om problemet….  Tok også ny test der jeg skulle lese bokstaver på sånn synstesttavle. Noen av bokstavene jeg såg i dag tidlig, var siste runda bare uforklarlige flekker….. 

Godt dette har blitt tatt tak i, for noe skjer, og det skjer relativt raskt. Legen sa at alle de ulike testene bekrefter det jeg har sagt jeg har merka. Venstre øyet mitt var blitt en god del dårligere fra november til jeg var hos legen sist uke, men bare små endringer siste uka. Høyre øyet derimot har på den siste uka blitt ca like dårlig som det venstre. Legen sa han visste og skjønte at jeg ikke vil til nevrologene på lokalsykehuset, men han måtte kontakte de. Han finner ikke noe galt med selve øynene, så problemet må stamme fra hjerna. Det øyelegen har klart er å bevise at noe er feil, og hvordan det har forverra seg. Jeg vet at om jeg får noe endringer m synet senere, skal jeg be om at det er øyelege som skal sjekke det ut, og ikke nevrolog. Ble møtt på en så mye bedre måte. Han trodde på meg hele veien, og han tok tester som faktisk bekrefta at det jeg fortalte stemte. Hos nevrologene blir jeg vanligvis møtt med bortforklaringer, og jeg føler gang etter gang at de ikke tror på det jeg sier jeg merker av symptomer.

Nå vrir jeg hodet for å finne ut hvordan jeg skal slippe nevrologen på lokalsykehuset. Jeg skulle få lov å reise hjem i dag, men skal veldig raskt inn på nevrologen for å finne ut av hva som skjer i hodet mitt nå… Jeg vil ikke! Jeg orker ikke inn dit for å bli behandla som en dritt. Ikke bli trodd er vondt psykisk. Å ikke få smertestillende når jeg har behov, er fysisk vondt. På lista over bekymringer jeg har akkurat nå,  er det kanskje ti ting som omhandler nevrologene, før jeg bekymrer meg over synet mitt, om det noen gang vil bli normalt att,  om det kommer til å bli verre, og hvor mye verre det da evt blir osv. Det skal jo ikke være slik! 

Hvordan jeg skal gripe an dette, aner jeg ikke… Noen som har tips, så blir jeg veldig glad for å høre de! Den eneste løsningen min, er å flytte til et anna fylke. Bare slik unngår jeg å måtte forholde meg til nevrologene på lokalsykehuset…..