I dag er det ei uke siden operasjonen i Barcelona. Har ikke hatt overskudd til å blogge disse andre dagene, så da kommer det i stedet litt på etterskudd…
Operasjonsdagen skulle jeg møte på CIMA sykehuset kl 9. Hadde fasta siden midnatt, og nervene var i høyspenn. Nesten ikke sovet om natta, møtte en nervøs Marianne opp i resepsjonen på sykehuset.
I resepsjonen var det en som prata engelsk jeg møtte, heldigvis. Han ordna div papirer, og jeg fikk navnbånd på meg. Så fikk jeg beskjed om å gå til 6 etg. Der var det på ny en resepsjon, også her fikk jeg gjort meg forstått. Nå fikk jeg et rom. Heldigvis så var det ledig rom til meg med en gang. Greit å få et rom, og kunne være alene med nervene og følelsene i stedet for å sitte på et venterom.
For et rom jeg fikk! Det var utrolig stort til å være et sykehusrom i norsk målestokk. Var ei vanlig sykehus seng til meg, og en sovesofa til far min. Den sofaen var stor og god å sitte i faktisk. TV med spanske kanaler, eller Discover dubba til spansk. Det var det samme for meg med tv, før operasjonen tok ikke hodet mitt inn noen ting, og etterpå sov jeg. Badet var også stort. Det var til og med laga slik at om jeg hadde hatt behov for bekken eller noe, så hadde de ordning for å tømme og vaske det i et “skap” bak do. Så ikke noe springing i gangene på dette sykehuset med stinkende bekken susende forbi mattraller osv.
Kom en sykepleier og gav meg operasjonsklærne etter hvert. Papir truse, og papir kjortel. Vart så fin som bare det!
Hadde fått operasjonstid kl 10, men Katharina hadde sagt at det mest sannsynlig kom til å bli senere enn det, kanskje ikke før 12. Greit å vite det, for det kom ingen kl 10. Husker ikke nå de kom for å hente meg, alt var bare kaos i hodet mitt denne dagen. Kom etter hvert to karer for å hente meg med en annen seng. Så da låg jeg på den senga mens de trilla meg i korridorer med mye lys. Jeg såg ikke anna enn tak og lys. Følte meg helt alene i verden….
Etter hvert stoppa de foran ei bred grå dør. Ingen vanlig dør, det var døra som skilte operasjonsavdelinga fra resten av sykehuset. I Norge er jeg vant til at sykepleieren som triller meg til operasjon, triller meg helt frem til døra inn til operasjonsstua. På dette sykehuset var det stopp for “vanlige” folk ved denne døra. Døra var åpen i bunnen, og tett oppe. Så de stod og venta til det kom folk på andre sida av døra, så dytta de meg i senga under døra, og inn til operasjonssiden. Smart måte å holde det mer adskilt. Kom på operasjonssida, så var det tydelig at jeg nærma meg operasjon, for da begynte sykepleierene å prate med meg. De spurte meg etter ting for å få meg til å slappe av litt. Kom inn på et annet rom der det var flere senger. Det var stedet for at de skulle legge inn veneflon på meg.
Veneflon er ikke noe enkelt på meg. Kom ei dame som prøvde. Ho styra lenge før ho stakk. Holde armen ned fra senga og pumpe og pumpe i håp om å få til ei god åre… Katharina kom også. Greit å ha ho der, og vite at da kunne jeg i alle fall kommunisere med omverdenen. Men mens jeg var på sykehuset så gikk det faktisk greit med den engelsken sykepleierene kunne. Det var aldri noen som kom inn til meg og spurte hvordan jeg hadde det og for å prate litt, men de fikk sagt det de ville, og jeg det jeg måtte si. Sykepleieren fikk ikke inn veneflonen. Det kom flere personer, også anestesilegen. Jeg ble fryktelig oppgitt. Ikke det at det er så vondt å få veneflon, men akkurat da var det det som var nok til at det tippa over for meg. Nervene satte meg helt ut av spill, og tårene rant og rant… På tredje forsøket fikk anestesilegen inn en veneflon som var bra nok til å gi meg noe slik at jeg sovna. Husker ikke mer jeg da etter de sa det kunne svi litt da han tok noe inn i veneflonen min. Ingen som sa jeg skulle sove, men helt greit. Armene og brystkassa mi viser tydelige tegn på at de virkelig strevde med å få inn veneflon på meg denne dagen. Masse huller og blåmerker. Heldigvis kjente ikke jeg mer til det.
Det neste jeg husker er at jeg rulla meg fra senga og over på operasjonsbordet. Det var blått, og jeg låg midt oppi masse greier. Husker jeg tenkte at her var det godt å ligge. Så irriterte jeg meg litt fordi jeg ikke fikk lov å ha den ene armen under hodet, så var jeg borte att. Husker så at jeg skulle over på senga mi att. Husker egentlig ikke så mye mer… Jeg vet at dr Fiallos og Katharina prata med meg rett etter operasjonen, men husker kun at min filum var veldig tykk…
Denne kvelden sov jeg. Jeg sov og sov. Operasjonen tok over 1,5 time på meg. Hadde fått beskjed om det fra før at det kom til å ta lenger tid fordi de måtte lage større sår på meg fordi jeg er overvektig.
På ettermiddagen kom Katharina og dr Fiallos tilbake til meg for å sjekke nervesystemet mitt. Fiallos gikk gjennom mange av de samme testene som da jeg var på utredning i juni. Tror han etter hvert kutta inn litt på ting, for jeg var så utrolig sliten. Han skulle sjekke øynene, og jeg skulle følge fingeren hans, men jeg var så trøtt at det bare føltes som øynene ville rulle rundt i hodet mitt. Men han fikk testa ting også! Plantarrefleksen på venstre fot begynte å komme tilbake bare noen timer etter operasjonen! Det er et par år siden det har vært noe som helst utslag når noen har rissa under føttene mine. Og nå, bare av at de har kutta filum terminale kommer den refleksen tilbake! Er jo merkelig hvis det er tilfeldigheter. Fiallos testa også hele kroppen med kulde og stikk, og hvor jeg kjente det best osv. Det er flere steder jeg nå etter operasjonen har fått tilbake de følelsene som de var borte/nesten borte i juni. Også når legen løfta føttene mine strake oppover, vart det stor forandring. I juni kunne han løfte føttene til 50 og 35 grader, etter operasjonen 75 grader! At det så raskt etter operasjonen skjer ting med nervesystemet mitt, viser at det er i stand til å gjenoppta normal funksjon. Hvor dette stopper kan ikke legene si. Det kan stoppe i dag, eller om 5 år. Alt kommer an på hvor skada det er etter å ha vært i strekk i 36 år.
Kvelden sov jeg stort sett. Var våken og prata litt med far min, og en tur på do, så fikk jeg kommet meg i ei grei stilling att, og sovna. Hadde ikke kjempe vondt den første dagen, trodde jeg skulle ha mer vondt. Bare jeg fikk lagt meg godt til på sida, så vart smertene borte, til jeg bevega meg. Men vart jo litt banning og styring når jeg skulle snu meg og reise meg, men trøsta meg med at spanjolene ikke skjønte HVA jeg sa. At jeg banna skjønte de nok…
Var ute i avdelingen og gikk et par turer sammen med pappa. Så rolig avdeling! Helt rolig alle steder, selv om ut fra brannplakaten såg ut til at det skulle være 16 pasientrom på avdelinga. Ingen ansatte som sprang rundt og kava. Ingen dører som smalt. Litt av en kontrast til norske sykehusavdelinger. I tillegg så såg det ut som det er planlagt at alle pasientene har med seg en pårørende. Jeg synes det var veldig greit å ha pappa der. Ikke det at han gjorde så mye praktisk, men jeg hadde han der, og jeg visste at jeg ikke var alene der. Natta etter operasjonen var jeg våken flere ganger, for da begynte smertene å komme mer og mer ved bevegelser. Bestemte meg etter hvert for å ringe på og si jeg hadde vondt. Fikk ei pille, og som en gammel sykepleiere jeg er, så måtte jeg jo sjekke hva de ville ha i meg. Husker ikke hva slags pille det var nå, men fant ut at det er medisin som blir brukt på dyr i Norge. Samme det tenkte jeg, smertestillende for dyr, funker sikkert som smertestillende på meg også når spanjolene bruker det.
#chiari #chiarimalformasjon #hydrocephalus #vannhode #skoliose #tetheredcord #spinabifidaocculta #tetheredcordsyndrome #filumterminale #sectiumfilumterminale #institutchiaridebarcelona #operasjon #Barcelona
