Valget er tatt!

Nå er valget tatt.

Jeg kan ikke la denne muligheten gå fra meg.

Går jeg ikke for operasjon nå, kommer jeg til å sitte om 5 år og lure på hvordan livet ville vært om jeg hadde blitt operert. Kan ikke sitte og være bitter og stille spørsmål resten av livet. Jeg må bare hoppe i det, og se hva som skjer. Blir jeg ikke bedre, nei vel, men da har jeg prøvd. Stemmer det de sier i Barcelona, så kan de med denne operasjonen garantere at jeg aldri blir dårligere av chiari og de andre tingene som feiler meg enn det jeg er når jeg blir operert. Helsa mi de siste 7 årene har vært en berg og dalbane, men som i dag er på et mye lavere nivå enn for 7 år siden. Tør ikke la dette fortsette!!!

Det som avgjorde det, var mandagen. Jeg vart så dårlig på kvelden. Hodet vart kjempe ille!!!!! Mor mi måtte komme og være her hos meg. Jeg hadde så vondt at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg. Ho var her til ett tida på natta, før ho reiste hjem. I går var jeg hos legen på ø hjelp time. Hodepine, kvalm, lyssky.. Jeg var helt forferdelig! De har ikke så mye smertestillende å prøve på meg, men fikk med meg ketogan stikkpiller for å se om de hjalp. Fikk i alle fall sove av de .

Kan jeg ha en mulighet for å slippe disse rundene med så intens hodepine, så er det verdt alle pengene bare det!

Jeg får operasjon i juli hvis jeg ønsker. I august har de ferie der. Hopper jeg i det, og gjør det i juli, da er jeg kanskje i bedre form i september. Venter jeg  til i september, er jeg i dårlig form i hele sommer før den eventuelle bedringen kan starte. Tenk om jeg kan gå små fjellturer til høsten? Tenk om jeg kan trappe kraftig ned på smertestillende? Da kan jeg kanskje kjøre bil att snart. Kanskje jeg kan klare å støvsuge stuegulvet hvis jeg vet jeg får besøk, og gulvet er fullt av hundehår – uten å bli dårlig av det. Kanskje jeg kan ta ansvar for hverdagene mine selv. Ikke det, det er jo jeg som styrer hverdagene mine nå også, men jeg er avhengig av hjelp av andre for å få de til å fungere. Gå tur med hunden, og fortsatt ha det greit. Så mye jeg kan gjøre hvis jeg blir litt bedre. Hvis jeg blir mye bedre, er det jo en hel verden som åpner seg for meg. En verden jeg ikke tør håpe på kan bli aktuell for meg, men sier ikke nei takk om jeg kommer dit.

Jeg tør ikke tenke for mye på hvordan livet kan bli etter operasjonen, hvis jeg blir bedre. Selv om jeg tenker at jeg ikke må håpe på mer enn å stoppe den nedadgående spiralen, gjør jeg jo det….. Det ligger i bakhodet. At jeg kan, hvis jeg er heldig, slippe shunt og kanskje kunne jobbe att, er så langt fra min hverdag nå at det har jeg ikke i tankene når jeg takker ja til operasjon. Hadde vært SUPERT å kunne jobbe att. Kunne bruke hodet til fornuftige ting. Kunne bruke utdanninga mi. Kunne bruke all dyrekjøpt erfaring. Jobb vil være en enorm bonus jeg ikke tør håpe på. Blir super fornøyd med mye mindre fremgang enn det!

https://www.youtube.com/watch?v=DFkuh6HAwZE