Er så sliten, lei og oppgitt om dagen….
Hodepinen som var veldig bra ei periode i sommer, er tilbake. Feberen er noe tilbake.
Livet mitt er dritt!
Fordi jeg har vært syk i så mange år, har jeg ikke venner tilbake. Noen spør hvordan det går osv, men svarer jeg ærlig så trekker de seg tilbake. Noen later som de forstår, men viser jo tydelig at de absolutt ikke forstår…
Jeg er så LEI å være hjemme alene! Lei å se de samme veggene dag etter dag etter dag….
Jeg kommer meg ingen steder, med mindre noen kjører meg. Jeg er fanga i huset mitt….
Sutrete og håpløs er jeg, ja, jeg vet det, men ting er så håpløst noen ganger. Ikke det at jeg er så spesielt syk akkurat nå, er vel derfor jeg har så trang til å gjøre noe. Men gjør jeg noe, får jeg vondt. I helga har jeg ikke hatt ork til å gjøre noe anna enn å sitte i sofaen. Barnefri helg, og de helgene er slik. Det er da jeg må hente litt overskudd til å kunne ha to greie uker med sønnen min. Det er jo også de helgene jeg burde “slå ut håret” og treffe folk…. Men det skjer aldri. Ber folk til meg på kake, men det passer aldri for de. De sier de skal si i fra når det passer, men hører ikke mer om det. Blir jo lei å be og be folk som aldri kommer også, og ikke blir jeg bedt bort heller. De eneste som er hos meg, er de som får betalt for å være her. Ikke missforstå 😉 Det er de som er her på jobb som assistenter. Ellers hender det at foreldrene mine kommer, men da må jeg ha bedt de spesielt. De eneste som ringer til meg, er mor mi og bestemor. Ingen andre har tid i sitt travle liv. Jeg skjønner det jo så godt egentlig. De lever jo et normalt liv, og da er det mye som foregår med jobb og familie. Jeg vet det selv, det var hektisk da jeg jobba 100%, bygde hus alle kvelder og helger, og hadde en på 3 år. Men herlighet som jeg savner det!!!! Sender noe meldinger med assistentene mine, men om de gjør det fordi de føler seg forplikta til det pga jobb, eller de gjør det fordi de synes jeg er en ok person, det vet jeg ikke.
Jeg er 35 år, og det føles som livet mitt er over… Aktivitetsnivået er vel likt som enkelte 90 åringer har… Jeg har vært singel i 4,5 år, og jeg har enda ikke vært ute og møtt folk på “byen”.
Det er jo ikke slik livet mitt skulle bli!
I familien kommer det babyer “hele tiden”. Jeg også har lyst på en unge til…
Vil ikke at jr skal være enebarn… Men det blir jo slik ser det ut til…
Forbanna chiari og hydrocephalus!!!!! Hadde enda legene trodd på meg i 2009 og 2010, så hadde hydrocephalusen vært oppdaga mye tidligere. Og jeg hadde kanskje fortsatt hatt en samboer. Det var jo da jeg fikk brev der det stod en setning, at de ikke fant noe galt på bildene, han stakk…. Den vinteren fikk jeg ikke lov å bruke medisiner heller, for de trodde jeg hadde hodepine fordi jeg brukte medisiner. Alt var et helvete, og når jeg da får et enkelt brev der det står at de ikke finner noen grunn til plagene mine på MR bilder, og det ikke står noe som helst om noe oppfølging eller noen ting, da raste verden min sammen. Og enda vanskeligere ble det dagen etter da samboeren min plutselig pakka og flytta….
Ikke noe hjelp i å være lei og bitter, men jeg er det!
Dette er ikke rettferdig!
Livet mitt var over før jeg var 30….
#chiari #arnoldchiari #hydrocephalus #vannhode #lei #oppgitt #frustrert #ensom
