Verden har stort sett dreid seg om en ting nå i 12 uker. 12 forferdelige uker. Nå føler jeg at jeg har gjort mitt i forhold til dette, i alle fall så mye jeg kan få gjort på nåværende tidspunkt. Skal komme tilbake til dette etter hvert. Ting må bare løse seg først. Så hodet er litt mer her og nå for tiden.
Søndag skulle vi starte friskt med første av toppene i fjellstafetten. Jeg har satt meg store mål for sommeren, antakelig alt for store……
Jeg tok med meg mor mi, jr, søskenbarnet mitt og Hector på tur.
Starta greit, men det var bare starten som var grei… Har tenkt at nå fungerer venstre foten min bedre enn på lenge, så å gå en tur burde gå bedre enn tidligere. Jeg SKULLE opp! Kvithøvd var målet, 1001 moh. Jr og søskenbarnet mitt gikk raskt fra meg, og “forsvant”. Var ikke bekymra for det, for var jo ikke vanskelig å finne fram, og søskenbarnet mitt er 14 år, så ho stoler jeg på, og de hadde mobil. Altså ingen problemer med de. Det var jo de to som bar sekkene også…. Sekkene med all drikka i…… All “bensinen” også….
Vart mange pauser på meg, og de ble stadig tettere. Men jeg SKULLE opp! Var et stykke jeg var så utrolig kvalm. Jeg var så kvalm og ekkel at jeg satt i bakken der og gråt. Tårene bare rant og rant, men jeg SKULLE opp! Hector er en grei gutt å ha med på tur. Koser og trøster gjør han, og eigeren har vært litt for slapp med at han ikke skal dra i bandet når vi går, så har var faktisk litt grei å ha i de verste motbakkene. Men for å si det, så gikk Hector ganske så fint på turen.
Vi ringte fortroppen etter hvert. Da fikk vi beskjed om at de var nesten oppe på toppen da, ca 30 min etter de gikk fra oss. Altså de hadde gått i mye mye raskere tempo enn oss, i over 30 min, og var fortsatt ikke helt på toppen….. NEDTUR! Men jeg SKULLE opp!!! Et mål er et mål, og det er vanskelig å vike fra det. Jeg er egentlig ganske så bestemt når jeg først bestemmer meg for å gjøre en ting. Og nedturen blir desto større hvis jeg ikke klarer å gjennomføre…
Da vi kom til skiltet der det stod at det var att 1,1 km til toppen, og fortroppen da akkurat hadde kommet helt opp, da mista jeg motet… 1,1 km er langt for meg. 1,1 km med motbakke føles enda lenger… 1,1 km til betyr 2,2 km lengre tur. Tenkte som så at jeg måtte jo klare å komme meg hjem også, og da var jeg så sliten. Jeg gikk noen meter, så satt jeg og hvilte lenge, så noen meter til. Med det tempoet ville det bli langt på kveld før jeg kom opp.
Så vi snudde….
Jeg nådde ikke toppen av Kvithøvd denne gangen. Men jeg SKAL dit! Så får håpe jeg nå får en super sommer, uten sykehus og ekstra med plager. Da skal jeg nok klare å nå toppen om en måned eller to. Jeg SKAL opp dit i sommer!
Alle de andre toppene jeg hadde planer om, vet jeg ikke hva blir til. De toppene er det ikke mulig å komme til med traktor, slik en kunne gjort på Kvithøvd hvis jeg ikke klarte å komme meg til bilen att. Litt kjedelig å stå langt til fjells, og ikke orke å gå lenger. Får ta litt kortere turer i stedet. Vi var på kjempe koselig fisketur for ei uke siden. Masse fisk i vannet, men ingen som vi fikk opp. Sikkert min dårlige fiskekarma som slo til. Jeg har ALDRI fått fisk. Men koselig var det. Da var det en kveld med ekstra aktivitet på jr og søskenbarnet mitt også. Må jo finne på noe gøy nå når det er sommerferie!
#chiari #hydrocephalus #topptur #nedtur #Kvithøvd #opptrening #mål