Da er hverdagen her. Det er fortsatt skolefri for sønnen min, men nå har vi hele dager sammen. Stor forskjell å bo alene og ha ansvaret for alt sammen att. Det har endt med mye smerter på meg, og jeg har vært sur og kjeftete. Vil jo ikke være slik, men slik blir jeg når verden blir litt for tøff for meg å fungere i. Jeg har fått mye hjelp i dag også av foreldrene mine, så de stiller opp selv om jeg ikke bor der lenger. På dagen i dag hadde mamma en runde med opprensking ute. Blomsterbed osv var blitt veldig grønne av ugress de siste ukene. Og i kveld måtte pappa komme med litt hjelp. I et svakt øyeblikk i dag så sa jeg til sønnen min at kanskje vi skulle montere den ikea kommoden som jeg skal ha på soverommet mitt. Jeg angra med det samme jeg hadde sagt det, for hodet og magen min har ikke vært på lag med meg i dag. Uheldigvis så var sønnen min skikkelig ivrig på at vi skulle montere kommode. Så da starta vi. Utrolig mange deler det skal til for å lage en kommode!!!! Senga mi vart full av deler, og stua i 2 etg fikk også mange plankebiter rundt omkring. Vi begynte å skru og montere, og vi fikk det jo til. Jeg holdt og sønnen min skrudde. Men jeg fikk så vondt i hodet og i magen av å gjøre det, så vi ringte til far min for å få hjelp.Så jeg fikk hjelp til å sette sammen ramma i kommoden. Var nok greit det for å få funnet att senga mi i kveld. Men sønnen min syntes ikke det var så greit. Han følte seg overflødig, og ville helst at bestefar skulle reise med det samme. Men vi inngikk en avtale, slik at det er sønnen min som skal skru sammen alle de 8 skuffene i kommoden. Fikk skrudd sammen ei skuffe i kveld, så får han ta resten i morgen hvis han fortsatt har lyst. Jeg holder, og han skrur. Blir så fint på soverommet mitt nå! Har kjøpt meg speil på ikea også som jeg fikk hengt opp i dag. Står fortsatt att noen ting jeg skal ordne der, men det får jeg fikse senere.
Nå håper jeg at dagen i morgen kan bli en del bedre. At jeg kan klare å gjøre noe annet enn å sitte i stolen i stua. Blir så utrolig lei av å gjøre det, og så frustrert fordi jeg ikke merker noen bedring enda etter jeg fikk shunten. Det at jeg ikke har merka så mye bedring enda er slik som nevrokirurgen sa til meg. Han mente at hvis jeg har flaks og alt går helt etterplanen, så kan det hende jeg så vidt har begynt å merke bedring når jeg skal på 3 mnd kontroll på riksen. Den legetimen ser jeg fram til. Er så mye jeg skulle sprut om, men som jeg ikke får svart på andre steder. Satser på at jeg får svarene når jeg kommer til riksen.
Driver og prøver meg ut med medisiner jeg nå. Fastlegen min har ferie og jeg orker ikke en ny lege som jeg må forklare hva som har skjedd med meg de tre siste årene til. Og på lokalsykehuset mener den ene legen at jeg skal trappe ned på medisiner på en måte, og den neste legen kan ha et annet syn på det. Jeg har trappa ned sterke smertestillende flere ganger de siste 3 årene, så jeg vet hvordan legen min har ønska at det skulle gjøres tidligere. På lokalsykehuset så halverte de dosen med diamox som skal være med på å senke trykket inni hodet mitt. Jeg fikk så vondt i hodet, og hjerna mi klarte ikke å tenke logisk, og ikke klarte den å fungere når f eks sønnen min lekte på gulvet. Så jeg har gradvis trappa opp att med diamox, og hodet mitt er veldig mye bedre, og hjerna er mer med også. Så det er så godt å få det bedre. Planen nå er å sakte og forsiktig trappe ned morfin preparatet jeg har brukt siden operasjonen. Må ta nedrappinga langsomt, for sliter en del med abstinenser når jeg trapper ned. Da har jeg et par dager som jeg ikke er meg selv. Da kaldsvetter jeg og blir urolig i hele meg når det nærmer seg tid for medisiner. Skikkelig ekkel følelse. Og ei stund etter jeg har tatt medisinen da blir jeg så varm og rolig inni meg. Jeg kjenner jeg får slike symptomer med så lite “dop”, og jeg forstår så utrolig godt de som ikke klarer å slutte med medisinene og heller blir brukende mer og mer dop. At det kan være veien for mange til å bli narkomane har jeg absolutt ingen problemer med å forstå! Og mine abstinenser er jo helt sikkert bare barnemat i forhold til de abstinensene narkomane får.
Håper på en dag med mindre smerter i morgen. En dag der jeg og sønne min kan kose oss uten at jeg må sitte i stua og kjefte fordi han bråker og jeg har vondt i hodet. Det hadde vært så godt!