Da har jeg fått meg personlig assistent og kommet litt i gang med det.
1. januar i år ble det mer skjerpa krav om at kommunene har plikt til å ha BPA (brukerstyrt personlig assistent). Kommunen har en plikt til å tilby personlig assistent, men avgjør selv hva som skal tilbys den enkelte bruker, og om det skal gis hjelp i form av BPA. Men kommunen skal forhøre seg med brukeren, og legge stor vekt på hva den mener. Målet er at den enkelte skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Formålet er at det skal tilrettelegge for mestring av nedsatt funksjonsevne. BPA er en ordning som er særlig tilrettelagt for mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser står det inne på helsedirektoratet. Det er brukeren som skal bestemme eller være med å bestemme hvem som skal være assistenter, hva som skal gjøres og hvordan. I dag er det over 2600 BPA brukere med ulike funksjonshemninger.
Det er en rar følelse å måtte ha hjelp fra andre så mange timer i uka for å takle hverdagen, men sånn er det. Jeg har fått hjelp 18 timer pr uke. Jeg føler meg ikke slik jeg skulle tro jeg skulle være hvis jeg hadde behov for personlig assistent. Jeg tenker da egentlig på folk som f eks sitter i rullestol og ikke klarer å stelle seg selv, ikke klarer å lage mat selv og trenger hjelp til alt. Det er helt sikkert bare mine fordommer som gir det inntrykket, men slik er det i hodet mitt. Har jo sett dokumentaren “Brevet til Jens” på tv der den ene jenta har personlig assistent, og den andre kjemper veldig for å få det, men må bo i kollektiv for å få hjelp fra kommunen, og legge seg, stå opp og ete når det passer de som er på jobb der. Når jeg såg hvor mye ho ene sleit med å få hjelp, og så mange problemer ho hadde i hverdagen i forhold til meg, så synes jeg det er rart å ha fått persolig assistent. Og i tillegg fikk jeg beskjed om at det bare har vært en person som tidligere har hatt persolig assistent i denne kommuna. Jeg bor jo ikke i noen stor kommune, litt over 3000 innbyggere, men likevel så er det jo mange i kommuna jeg føler er dårligere enn meg selv. Men når jeg ser på situasjonen min så har jeg jo ansvaret for sønnen min, og i lange perioder orker jeg ikke gjøre så mye mer enn et absolutt minimum. Da bruker jeg opp alle kreftene på å hjelpe sønnen min med lekser, lage mat til han og passe på at han er ren og har rene klær. Så det at jeg har sønnen min gjorde nok til at jeg fikk BPA tror jeg. Og noe av grunnen til at jeg synes det er så vanskelig å se at jeg trenger hjelp/ta i mot hjelp, er vel mye på grunn av alle de gangene jeg har fått beskjed om at jeg er frisk. Der jeg sier at slik og slik føles kroppen, så bare ser legen på meg med en ekkel mine og sier at nei, slik er det IKKE. Heldigvis er det lenge siden jeg har fått de beskjedene nå. Føler meg så trodd på det jeg sier på riksen, det er godt!
Nå har jeg funnet meg to personer som jeg ønsker ha som assistenter. To supre damer som jeg kjenner fra før, men samtidig så vil jeg ikke involvere venninner. For venninnene vil jeg ha til å komme på besøk uten lønn slik som før. SÅ har troen på at dette blir veldig bra etter hvert. Men det er vanskelig at andre skal se hvor rotete og møkkete jeg har det, at andre skal se alle mine mindre gode sider. Men slik er det. Jeg trenger hjelp, og det er ikke noen god løsning at foreldrene mine fortsatt skal gjøre så mye hos meg, så da må det bare bli slik…. Men jeg ser fram til skuleferien, for da kan jeg endelig finne på masse sammen med sønnen min og assistenten. Da kan vi gå og bade eller vi kan gjøre andre ting. Trenger ikke være en kjedelig sommer for sønnen min, og det blir bra!
Så må nok bare venne meg til det, og håpe at jeg ikke trenger assistent så veldig lenge, at jeg nå snart kan bli frisk nok til å takle livet mitt alene!
